Takk for meg.

 

Tusen takk for meg.

Da er siste skift kjørt, på linje 1 og 2 Metro den 22.juli. Tidlig oppmøte, kl.0458 på Sandmoen depot, og ferdig litt over kl.12

Redskapen som ble utdelt var en Youtong leddbuss, med drift på to aksler, fra Kina. Bussene er greie å kjøre de, men en del sjåfører sliter med kjørestillingen, med vinkling av ratt, og med sittekomfort. Dette med komfort i dette skinnsetet av en førerstol har også jeg problemer med. Greia her er kjøring med mer enn en heltur på linje 1. Selv om man får noen minutter på Ranheim før ny avgang, med lufting og tøying av skrotten får man tresmak i baken. Mistenker at sitteputa er litt for tynn og hard, og slik burde det ikke være på en ny buss. Vi har samme problemet med metrobussen fra Van Hool, men der er sitteputene nedslitt og er blitt hard av slitasjen, selv om det seter av stoff. Disse bussene er jo fra 2019 og er preget av årenes løp allerede.

Dette med skikkelig bussmatriell er viktig for en sjåfør. Det blir som en god kontorstol og en tilpasset arbeidspult for en kontorist, er det ikke godt nok oppstår det problemer over tid.

Som sagt: Siste dag på jobben, etter 51 år i kollektivbransjen. Det blir et savn, ingen tvil om det. Godt å slippe stresset med klokka, og ståk med vanskelig vinterføre selvfølgelig, men busskjøring har for meg blitt en livsstil, og kontakten med kolleger er uvurderlig. Her får man luftet ut sine opplevelser bak rattet, får nytt påfyll av faglige tips og gode råd, humor og gode kommentarer smeller i veggene på kantina, kort sagt en god hverdag som gjør en stakkar godt mentalt.

Du verden som jeg kommer til å savne akkurat dette.

Takk for samholdet og humoren fra mine kolleger!

Stor takk for samholdet og respekten fra mine kamerater i BSF.

Retter også en stor takk til ledelse og teamledere i Vy Sandmoen. Er blitt behandlet med respekt og man har lyttet til mine innspill om forbedringer selv om ikke alt har blitt fulgt opp.

Jeg kommer nok innom på Sandmoen på kaffebesøk sånn dann og vann når jeg får litt tid til overs!

 

Et mer komplekst trafikkbilde.

Som sagt tidligere nærmer det seg slutten på en lang karriere for min del, over 50 år i busstrafikken her i Trondheim er snart til endes. Utviklingen har enorm, både på vognmateriell og ikke minst byutvikling. Kollektivfelt er noe som er innført i mange byer, og har hjulpet oss i det evige stresset med å rekke neste tur. Bomstasjoner har kommet opp i hopetall som gjør at en del bileiere ser fordelen i å bruke buss der man kan. Noen er avhengig av egen bil, det må vi innse, men for en del pendlere har det åpnet seg en mulighet for å spare penger. Etter at A-sone med en minstesats er blitt utvidet til også å gjelde ute i distriktet rundt bykjernen har det blitt et lokkemiddel for folk til å bruke mer buss der de har muligheten. Det er jo bra for miljøet.

For oss sjåfører har det vært utfordringer med ombygginger av gatekryss, veiarbeid i stor stil på lengre strekninger og økende trafikk generelt. Dette øker muligheten for vognskader, forsinkelser og stress for å rekke neste tur.

Nytt vognmateriell må vi lære oss å håndtere, ny teknologi blir innført, og fullt brukbare vogner blir bare byttet ut etter at anbudsperioden utløper, det er litt rart å observere. Det sprøytes mange penger inn i kollektivsystemet som var utenkelig før.

Men med økende trafikkmengde, og utstrakt bruk av kantstopp og annen utforming på en del holdeplasser ser vi også farepotensialet. Folk bare kaster seg ut i veien, både foran og bak bussen, som om det ikke eksisterer andre biler som kommer. En del bilister kjører som om de er bevisstløse, på feks Midteggen kjører de på motsatt side av refuger for å komme seg forbi, koste hva det koste vil. Motgående biler må bare bremse opp.

En annen faktor som vi må forholde oss til er syklister, og disse har blitt mer ytterliggående, med batteridrift og mer fart i egne sykkelfelt. En konstant fare i morgenrushet, bla i Innherredsveien der de krysser foran og bak bussen, og delvis på fortau der de svinger seg rundt de gående som virkelig må passe på.

Så har vi de på el-sparkesykler som har kommet inn i trafikkbildet de senere årene, og som virkelig har gitt oss utfordringer bak rattet. I området Sirkus kjøpesenter er det blitt et sant mareritt å tråkle seg frem, og komme seg ut fra holdeplass, der sykler og el-sparkesykler kommer for full fart over fotgjengerfeltene. I midtbyen snor de seg imellom busser og biler så trafikanter må virkelig skjerpe sansene for å komme seg uskadd fram. Jeg har sett noen skrekk-eksempel på oppførsel i trafikken som virker helt utrolig. Det er så en må klype seg i armen. Rundt om på holdeplasser og rundt i byen kan fortau være nesten blokkert av henslengte el-sparkesykler, noe som også kan være vanskelig å oppdage for blinde og svaksynte. Det kan gå flere dager før noen rydder opp og samler sammen rasket. Alt dette gjør at jobben som bussjåfør i byen har blitt mye mer utfordrende å håndtere, og jeg føler at nå får det holde. 51 år bak rattet er godt nok, en kan ikke forlange mer innsats i kollektivtrafikkens tjeneste. Jeg går av i juli måned med god samvittighet, og ønsker alle mine gode kolleger lykke til med den viktige jobben med å frakte våre passasjerer rundt omkring. Den jobben er viktig, og kan ikke verdsettes nok.

Ulike stasjoneringssteder.

 Stasjoneringssteder.

Jeg husker fra tiden før anbudsstart i 2010 hvor travelt det skulle bli på Sorgenfri, vi skulle ut nærmest på dagen når anbudet skulle settes i gang, det skulle bli boligbygging på området, og vi oppsittere på Sorgenfri skulle vekk.

Dette var en diskusjon en tre-fire år før anbud 2010 starta opp, etterhvert kokte debatten ned, vi måtte bare ta i bruk området likevel, men først i 2010 måtte vi bruke en oppstillingsplass ved Bjarne Wist sitt anlegg på Sandmoen et års tid. Så flytta vi oppmøtet ned til Sorgenfri igjen, og der ble vi til 2019. Ennå i 2026 brukes Sorgenfri, denne gang av Tide Buss som stasjoneringssted etter at vi i Nettbuss og Trøndebilene var innom noen år.

Årene flyr, og planlegging og diskusjoner har det vært flust av, i fylkeskommunen, Trondheim kommune, og Atb. Det møtes, diskuteres oppad stolper og nedad vegger, ingen bestemmelser blir tatt, mange etater skal innom med uttalelser og innsigelser, og nye vedtak fattes. Nye problemer kommer, og nye utsettelser inntil nye vedtak fattes.

Vi skulle flyttes hit, og så dit. IKEA, Ranheim, eller området Sandmoen, til og med Malvik har det vært rykter om. Men for ordens skyld: Rykter.

Men etterhvert ble det et delvis rivningsprosjekt på Sorgenfri, og oppmøtebrakka vår fikk seg en trøkk i 2012. Så vidt jeg husker måtte BSF flytte kontoret sitt opp i andre, og en skillevegg kom opp i kantina vår. Men en oppussing innvendig ble det, ny maling og greier. Men kantina ble ikke den samme. Så kom anbud 2013 for region. Trønderbilenes anbudspakke i Trondheim ble terminert, og vi ble enerådende på anbudspakke Sorgenfri frem til 2019, da nye pakker ble lyst ut. Nettbuss, som nå heter Vy Buss flytta inn på Sandmoen, og Tide som da hadde vært stasjonert der oppe kom flyttende inn på Sorgenfri.

Nå planlegges det for anbud 2029, alt tyder på at alle busser skal gå på strøm, ikke en buss på diesel eller gass. Krigsberedskap er det ingen som nevner, utenom fagorganisasjoner som prøver å komme med innspill. Ingen vet helt sikkert hvor vi skal være, hvor mange anbudspakker, og hva skal skje med Sorgenfri? Hvor skal vi hente inn strømmen? Har vi strøm nok? Gassanlegg og dieseltanker skal vel rives ned. Hva tror man alt dette vil koste? Det blir jaggu ikke småpenger. For min del blir det slutt i juli med busskjøring, og da er det vel greit nok å stoppe der. Min eventyr-reise fra 1975 og fram til nå skal ta en ende. Det har vært litt av en reise. For en utvikling, både på godt og vondt.

 

Midtbybussen linje 2.

I et rutehefte fra 1987 som jeg har liggende ser vi denne linja. Noen påstår den eksisterte inn på 2000-tallet, og ganske riktig. Jeg finner den i 2001, men da forlenget ned til Pirterminalen, og via Munkegata opp til Nidarø. I starten gikk den fra Nidarø, nåværende Trondheim Spektrum via Regionsykehuset ned til sentrum, via Dronningens gate (D1) videre utover Kongensgata til Skansen. Noen avganger i løpet av dagen, og bare på mandag til fredag finner jeg ut. Her var det mye folk fra andre siden av fjorden i perioder da Skansen var landingsplass for ferja. Den legendariske bilkøa på fredag ettermiddag strakte seg langt opp og bakover mot Kongensgata har mange ulike minner om. Det gikk litt ventetid der ja.

I et rutehefte gjeldende fra høst 2009 er linja fortsatt med, men da var det vel slutt, for anbudsregimet starta for fulle mugger i 2010.

Skansen ja. Jeg hadde også kjøring på denne linje 2, som mange av våre sjåfører var innom på den tida. Et minne jeg har er en eldre kar som brukte å ta seg en bytur ihvertfall en gang i uka, antar han kom fra Stadsbygda. Brukte en stor brun koffert med reim rundt, kledd i grove klær og mørk vadmelsbukse. Det som var mest påfallende var buksereima, som var et skipstau, en grov taustump. Jeg husker det var flere som kommenterte han karen der, vil vel kanskje si en bygdeoriginal. Jeg bruker ikke dette uttrykket som noe nedsettende, vi har passasjerer av mange årganger og samfunnslag vi, og alle har krav på å reise så lenge de betaler billetten sin, og oppfører seg på bussen. Han her karen var det ikke noe kluss med, og ble med til midtbyen gjorde han, som mange andre som hadde ærend. Det er rart hvor en del av våre reisende fester seg i minne. Kanskje flere har minner om han der?

Flixbus. Et kollektivt tilbud.

 

Flixbus. Har du hørt om den?

Dette er et såkalt reiseteknologiselskap, starta i Europa for bare noen få år siden, og satser på ulike destinasjoner. Er nå i 40 land, på 4 kontinenter, og samarbeider også med togselskap under ordet Flixtrain, har også samarbeid med Greyhound i Nord-Amerika, samt i Tyrkia. Satser primært på langdistansereiser. Har som mål med netto null utslipp innen 2040 på europeisk basis. Svære greier, med over 8000 destinasjoner over hele verden, med over 5000 busser på veien, og godt over 5000 ansatte pr. i dag. Er også representert i Norge, sørafor, og i Bergen. Satser på nytt bussmatriell over hele fjøla, med leverandører som MAN Lian Coach, såg også merker som IVECO, SETRA, og Neoplan.

Hvorfor kommer jeg med denne informasjonen? Jeg reiser en del til familien min i Midt-Frankrike, nær Lyon, og prøvde dette tilbudet siste gang jeg var der, i påska.

Reiste da fra en liten by som heter Thiers, en middelalderby i område Auvergne. Langs flotte motorveier fram til Lyon by, igjennom en rutebilstasjon med et kvarters regulering før bussen gikk videre til Lyon flyplass, en tur på to og en halv time.

Rimelig alternativ, rundt kr140 pr.pers på denne strekningen, ikke sikker på hvor mange mil, men bortimot 15. Meget moderne MAN Lions Coach, en drøm å sitte på, men trangt mellom setene for lange bein. Her var det om å gjøre å pakke inn flest mulig folk. Gikk i hundre km/t på stort sett fine motorveier, men igjennom Lyon bysentrum er det trangt, med veiarbeid der også som i Trondheim sentrum. I dette tilfellet fungerte dette tilbudet vi benyttet oss av som en flybuss, måtte bestille på nettet, ingen betaling ombord her nei. Kunne laste ned en app som fikser det meste.

Hvorfor jeg skriver om det her? Fordi bruken av buss og satsningen på kollektive transportmidler griper om seg også i Europa. Prisene på bensin og diesel har økt betydelig ikke bare i Norge, men også i Frankrike har vi sett. Prisene tipper godt over 20 kroner for diesel nå, og med et lønnsnivå som ligger 30% under vårt er økende priser på drivstoff en betydelig belastning. Det er generelt blitt dyrere å leve, spesielt for barnefamilier, mange er avhengige av egen bil i mange områder for å komme seg rundt, og fremveksten av et kollektivt tilbud er økende og meget kjærkomment. Det er oppsatt bommer på motorveiene, men kostnaden er rundt en euro pr. mil, noe som er langt under det vi betaler i Norge. Dessuten kreves det ikke inn bompenger før motorveien står ferdig og åpnet, i motsetning til her i landet der vi betaler ågerpris på gamle veier i åresvis før motorveien åpnes for vanlig trafikk. Horribelt spør du meg!

I et langstrakt land som gjør det nødvendig med egen bil i mange tilfeller for å få det til å gå rundt tidsmessig. Nevnte jeg Ola Dunk? Mer om det i en senere blogg.

 

Vegarbeid over hele byen. Hele tiden!

For den som kjører over hele byen er det litt frustrerende at det skal være så mye vegarbeid på samme tid. Dette gjør at et prosjekt aldri blir ferdig virker det som. Kongens gate er et svært prosjekt som ihvertfall tar et år til før vi ser en ende, og vi kan slippe å kjøre Sandgata utover mot Ila. Kongensgata har jo fått noen overhøvlinger oppigjennom åra, og det er ingen tvil om at nå trengs det et grunnarbeid som må gjøres så grundig at man slipper flere slike oppgraderinger som det vi opplever nå. Uansett fungerer faktisk denne omkjøringa utover mot Ila og tilbake uten alt for mye belastning på vogner og sjåfører. En strekning som oppleves som verre er Innherredsveien mellom Buran og Dalen Hageby. Bildet du ser her er fra lysreguleringa ved Buran som vi har levd med et trekvart år, med tildels svære køer i rushtida, der bussene har hopet seg opp og ventetiden ble tilsvarende heftig. En morra på senhøsten i fjor tok det 7 minutter å komme seg fra Thomas von Westens gate ned til Buran-krysset, riktignok med en lysfeil som oppsto der og da. Etter at de fikk reparert lysfeilen gikk ventetiden ned noen minutter. Dette styret med lyset varte i flere måneder, med venting på motgående trafikk, du kom det ikke over på første grønnbølge og måtte vente på neste grønt lys, i tillegg se på privatbiler som kjørte helt igjennom selv om det var forbudt for andre enn de fastboende. At privatbiler gir blanke faen i kjøremønster, påbudt kjøreretning og kollektivfelt igjennom byen er ikke et ukjent fenomen, det ser vi hele tida.

Det andre bildet er fra 1979, ved Rosendal. Rene idyllen, inkl.trikken!

Holdeplasser flyttes hele tida på nevnte strekning, nå er lysreguleringa borte, men noen av de nye metro-holdeplassene er ennå ikke ferdig så vi må vente på motgående trafikk her og der ved sperringene innover mot Saxenborg Alle og vice versa mot Buran. Arbeid på selve holdeplassene som bygges om har vært fraværende i lange perioder utover vinteren, sikkert i sammenheng med kulde, og mannskapsmangel, hva vet jeg. Regner med at det er stort press på maskiner og arbeidsfolk, og da gir resultatet seg sjøl: Periodevis stans i arbeidet, med tilhørende frustrasjon for sjåfører og passasjerer. Det tar jo lenger tid å komme seg igjennom også, og forsinkelser oppstår. Nok kjøretid er jo noe som vi er opptatt av i rutesammenheng, vi skal jo helst få komme seg inn på do i en eller annen ende, og det kan virkelig være problematisk, ihvertfall i rushtida.

Vegarbeid rundt om i byen er ikke ukjent for oss som har holdt på ei stund, Ranheimsvegen fra Grilstadfjæra og utover mot kirka var en svær utbygging, sløyfa på linje 4 fra Jarleveien til City Lade etter Håkon Magnussons gate til Domus Lade som det het den gangen. Strekningen var en skikkelig utfordring for sjåfører og ikke minst vognmatriell. En krøttersti, det rista og skramla, pukk og stein med grushauger både her og der, og vi manøvrerte med tunga rett i munnen, og et stivt blikk. En tidligere utbygging står også i minnet, Innherredsvegen fra Strandveien og utover mot Buran, der vi kjørte opp Nonnegata og Nedre Møllenberg bortover. Eller var det Kirkegata? Noen som husker? 

Viktig med kantine.

Viktigheten av en felles kantine er underkommunisert. Da jeg begynte her i 1975 var det kantine i Prinsensgate, andre etasje. Vi var Trondheim Trafikkselskap, pauser og avløsning i byen på mange skift, og du fikk kjøpt middag ihvertfall fram til kl.2000 på kvelden. Pauser var det også på kantina på Sorgenfri, alle tilhørte ett selskap, og om ikke alle kjente hverandre, så var det ikke langt ifra. Lurte du på noe var det bare å spørre trafikkleder eller en kollega, bestandig noen visste om ruta, lurefeller, og tips. Høy lærefaktor for den som var ny.

Trafikklederne traff du på Sorgenfri på oppmøte på morran, og dem vart vi kjent med ja. Trivelige folk alle i hop, var du tverr kunne du få et svar tilbake, var du litt tålmodig og tok ting med godt humør løste det seg som regel med et smil.

Fantastisk tid.

Det som er undekommunisert er effekten av å snakke med noen etter en nestenulykke, eller en trafikksituasjon som var uheldig. I moderne språkdrakt heter dette debreafing. Mye benyttet i politi og brannvesen, eller ambulansepersonell. Du får snakka deg igjennom hendelsen, og satt ord på ting. Du får tilbakemeldinger på situasjoner som andre har opplevd, og som skjønner hva du snakker om, fordi noen opplever det samme som deg. Hvordan løste de dette? Hva slags løsning kom de fram til? I veldig mange tilfeller løser det opp knuter som ligger der. Den kan ikke erstatte profesjonell hjelp ved alvorlige ulykker, kontakt med psykolog eller lignende, men det er jaggu ikke langt unna. Det er læring av hverandre, av folk som har erfaring, altså erfaringsutveksling i et yrke. Like viktig nå også.

Så ble det flytting i sentrum, fra Prinsensgate til Dronningens gate. Åpna sommeren 1991. Husker den ombyggingen av dette bygget med stålprofiler innvendig for å holde elendigheten oppe, og sammenføyd så det ikke skulle rase. Her ble det kantine i andre etasje, og etterhvert kassakontor, der køa for månedskort strakte seg langt ut i gata.

Flott plass, etter 2010 kom jo Tide Buss og Trønderbilene i tillegg som aktører etter anbud i Trondheim. Tide spesielt ville ha pauseavvikling og PB mest mulig ute i hvilebuer, og på Sorgenfri, men i starten gikk mange om hverandre i sentrumskantina.

Avløsning i sentrum ble ikke tema etter anbudet i 2019 for oss i Vy Buss, vi flyttet stasjoneringssted til depot Sandmoen, pauser har vi i hvilebu Lund eller på Sandmoen kantine, og PB avvikles på hvilebuer rundt om. Enn så lenge opplever jeg kollegakontakten som bra på Sandmoen, på tross av en del spredning av møteplasser.

Framtiden ved neste anbud blir spennende. Nå snakkes det om et felles depot på området Sandmoen, blir det fremdeles to aktører i byen blir det sannsynligvis ei felles kantine på Sandmoen. Det er håpet. Felles kolleger med de samme utfordringer i trafikken, som kan møtes over en kopp kaffe, og diskutere yrket sitt, med sine trafikale opplevelser og meningsutvekslinger om problemstillinger tror jeg blir bra.

Det fremmer også tilhørigheten til et yrke som skal leve ei stund til.

Før vi blir erstattet av en Lidar, og en svart boks som er montert i førerstolen.

 Linje 44 fra Rutebilstasjonen til Rostenveien/Tiller.

Noen som husker denne ruta? Jeg sitter med et rutehefte fra 1976 der denne ruta er på kartet. Jeg kjørte denne ruta i starten ja, men hvor lenge den eksisterte er jeg usikker på, den gikk nok en del år. Jeg husker ihvertfall i 1975 at vi kjørte Johan Tillers veg og krysset E6 i området for å komme oss over til Tillersiden, altså Hårstadmarka og noen turer gikk til Flotten. De to bildene av bussen min er tatt på snuplassen på Flotten, og snuplassen var jo et vegkryss som var litt romslig.

Traseen slik det er notert i ruteheftet fra Tiller står det:

Tiller kirke-Flotten-Sandbakken-Breidablikk skole-Thonstad-E6-Holtermannsvei-Elgesetergate-Prinsens gate-Rutebilstasjonen.

Jeg legger også ved et bilde fra historisk på 1881.no fra 1977 der vi tydelig ser at Breidablikk skole og idrettsplass er oppe til venstre, og krysset fra Johan Tillers veg over E6 og over til Hårstadmarka vises godt ned til høyre i bildet.

Det var den gang da, og itte nå, som en vis mann sa. Trafikken er jo noe helt annet i dag. Jeg husker et delt skift der 2.del besto av 4 strake timesturer som gikk fra Rutebilstasjonen-Tiller, der siste tur gikk ut til Flotten. Som regel en gammel mann som var med, som bodde i området ved krysset der vi snudde. Gammel og gammel, i mitt daværende unge hode var alt over 40 år gamle. Kjøretiden var forøvrig litt mer enn en time der bussen gikk helt ut til Flotten. Legger ved et bilde av Rutebilstasjonen også, for de som husker godt.

 Linje 10 Skistua

Her på onsdag 4.mars fikk jeg en tur helt opp til Skistua, nåværende linje 18, ei skikkelig langrute har blitt. Linja starter enten i Sjetnemarka eller på City Syd, innom Okstad og Kroppanmarka, Hornebergveien, Klæbuveien ned forbi Lerkendal og innom sentrum, utover Kongensgata og Vestoppfarten opp til Ferista, der Atb har satt opp hvilebu til oss slitne sjåfører.

Enkelte avganger går helt opp til Skistua, i gamle dager linje 10 som starta i Dr.gt. I påsketider og med finvær var det ei populær rute, og med fullparkert Fjellsetervei var det virkelig en prøvelse å komme seg helt opp, for ikke å snakke om å få snudd doningen. Selve Skistua er jo selve turmålet for mange, utgangspunkt for turer i området, mot Elgsethytta, eller mot Storheia, til fots eller på ski.

Da jeg starta karrieren min på bruket på Sorgenfri i 1975 gikk det gearvogner, og ved vanskelig føre utpå vinteren var det kjettinger som dugde. Den vogna du ser bilde av her er en Scania Vabis, bygd på Berg Karosseri, med internnummer 136. Var ny i juli 1963, og avregistrert i august 1977, så langt jeg har funnet ut.

Jeg fikk kjørt denne ja. Typen hette Scania BF 7661. Sist onsdag var det fullt av unger ved Henriksåsen, tydeligvis en eller flere skoleklasser på ski. Ikke så alt for godt vær, men skigleden var stor. De hadde fått skyss tidligere, og henting var på gang, for jeg traff et par busser på tur oppover da jeg kjørte ned og skulle starte ny tur på Ferista. Dette var rundt halv tre-tida på ettermiddagen. Det er jo masse historie i området, dette er jo bymarka vår, og på tur oppover passerer vi bla Fjellsæter kapell, Kampervollen, der vi hadde Fjeldsæter sanatorium som ble etablert i 1899. Senere ble Fjeldsæter Turisthotell etablert i samme bygning. Bildet er fra tidlig 1900-tall. Foto: Mittet. Nasjonalbiblioteket bildesamling. Brant vel ned like etter krigen. Fjellsæter kapell ble etablert i 1933. Hadde en del kjøring opp til Skistua i helger, og jeg husker godt at jeg fikk med meg Inge Nesheim på opplæring opp dit i 1975. Bymarka vår er forøvrig verdt et besøk, Lavollen foreksempel er et yndet utfartsted for små og store på sommers tid. Gode buss-minner når jeg nå snart skal takke av.

Første leddvogna i rute i Trondheim.

Scania leddvogn ble satt inn i rute 5-17 i 1981-82 så vidt jeg husker. Første leveranse av leddvogn var 2.juli 1981. Mulig den kom i trafikk allerede på høsten 1981. Det ble avtalt med arbeidstakerorganisasjoner om et leddvogntillegg på timelønna. Lang vogn, flere passasjerer, mer ekspedering og større ansvar mente man. Tillegget kom bort etter ei tid. Men denne ruta, som strakte seg fra Buenget, nedover Byåsvegen og Ila, via Dronningensgata via Torvet opp Elgeseter, om Lerkendal og Nardo opp til Blakli på Risvollan ble ei folkerik rute. Tidvis utrolig mye folk på enkelte avganger i rushen, men også godt belegg på kveldstid, ihvertfall på fredagskveld og i helger. Tidvis sto det stappa helt opp i frontruta, men folk og sjåfører ble visst vant til det, og det gikk nå bra stort sett. I ruteheftet som jeg sitter med fra 1984 ble linja forandret til linje 5 begge veier, men samme trase. På Risvollansiden var det A-turer som gikk om Steindalsveien på hverdager. På kveldstid og på søndager kjørte ruta om Othilienborg, såkalte C-turer.

Mange minner om denne ruta, den ble jo også prøvd ut som en pilot-rute, der sjåfører søkte på denne kjøringa, med egen team-leder og greier, gikk vel litt utenom vanlige søkeprosedyrer og regler for ansiennitet slik jeg husker det. Men det er lov til å kommentere, korrigere eller komme med tilleggsopplysninger! Tidvis var det utrolige lange køer opp mot Nardo, der Omkjøringsveien skulle krysses. Etterhvert fikk vi kollektivtrase fra Lerkendal og oppover, noe som hjalp utrolig mye. I morgenrushet nedover mot byen var det også heftig å komme seg over en meget trafikkert Omkjøringsvei. Jeg har et minne en mandagsmorgen med denne ruta, ved Sagasenteret på Nardo på tur nedover. En gutt i skolealder, rundt 10-11 år kom gråtende inn og satte seg på pilotsetet ved fordøra. Jeg husker jeg ble så lei meg. Sånn i 8-tida på morgen så kan du ikke bare stoppe en ganske full buss, sette på håndbrekket og ta med gutten ut, og bare gi litt trøst og en klem, eller bare ta ham inntil seg et øyeblikk. Det skal ikke så mye til bestandig, og årsaken? Hvem vet. Krangel med mor eller far, eller søsken. Mobbing på skolen kanskje, og ikke noe særlig lyst til å møte i skolegården. Eller et foreldrepar i skilsmisse, uro i heimen og dårlig stemning før gutten tørna ut av døra. Som sagt, hvem vet? Jeg hadde vondt av ham. Gikk av bussen ved Nidarosdomen, skulle kanskje til skolen på Kalvskinnet. Vi møter mange skjebner igjennom en arbeidsdag, det er ikke så mange som tenker over det. Alle som er med bussen har sin egen livshistorie. Det er mennesker vi transporterer, ikke postpakker. Da jeg startet min karriere i 1975 fikk vi møte trafikksjefen Erling Vikan. Hans ord var: Husk det er mennesker dere transporterer. Glemmer det aldri.

Historie fra Jonsvannet.

 Jonsvannsruta.

I min blogg framover kommer det til å bli litt mimring og refleksjoner over dette yrket som kalles bussjåfør. Det er jo en mann med godt humør. Noen tror at det å sitte bak et ratt på en buss må være en enkel jobb. Drei rattet til høyre og venstre og få denne doningen i riktig gear opp bakkene og brems der det skal bremses, ka er greia? Enkelt, ikke sant? Lett som en plett. Sannheten er nok litt mer innviklet enn det. I min blogg vil det bli en del fagprat framover som ikke alle leserne fatter helt innholdet av. Kolleger vil kjenne seg igjen i mye og mangt, andre utenforstående kan få en liten AHA-opplevelse. Kanskje noen ikke skjønner helt hva som er greia. Herved advart.

Mimring ja. Jeg kjører som kjent litt buss ennå, et par dager i uka, og onsdag 11.feb fikk jeg noen turer på linje 80 til Jonsvannet. Det vekte gamle minner sjø, fra den tida ruta hette linje 24, og hadde start og stopp i sentrum. Denne ruta var satt opp med litt tid her og der, bla kunne en få en halvtime på Engelsås. Da var det om å gjøre og ha med lesestoff. Hvis ikke du var oppsatt med egen billett-trise da, og kunne gå en tur i skogen på bærtur. Tomanns-betjente vogner var før min tid, inngang bak, og billettering, sjåføren kjørte vogna.

Sjåfører var oppsatt med egen billett-trise har jeg blitt fortalt, og det hendte visst at amors piler slo inn, og de ble gift med hverandre. O lykke, hvor du finner dine egne veier! En kan bli romantisk av mindre.

Denne linja var egentlig et opplegg for de som hadde kjørt ei stund, altså gammelkara. Litt mer kjøretid, ikke så pakka med avganger, og litt roligere kjøring, slik at det var mulig å trekke pusten. En gulrot for de som hadde kjørt i mange år. Turnuser er jo noe som en må søke på, etter ansiennitet, må vite.

Sykdom kunne oppstå den gangen også, og det hendte vi jyplinger ble utkalt på kjøring til Jonsvannet.

Linje 24 ble lagt om etter anbud 2010, og TT/Nettbuss/Vy buss mistet denne kjøringa fram til 2019, men kom inn i vårt anbudsområde igjen, sammen med Byneset og Bratsberg. Nå heter linja 80, og organisert med kjøring mellom Lohove der det ligger hvilebu, utover mot Engelsås og Kuset. Korrespondanser er lagt til Sæterbakken i mange tilfeller, og på Lohove. Resultatet er jo økt tilbud på Jonsvanns-sida med dette opplegget. På vei til Kuset passerer du Valsetbakken, og det er det historien om kreativiteten til en bussjåfør skal handle om.

På Valsetbakken var det så vidt jeg husker husmorskole. Den ble lagt ned etterhvert, men bygget sto tomt til langt inn på 2000-tallet. Jeg fikk kjøring forbi der en vinterdag i 1976-77 tror jeg, med skikkelig snøføre, gammel gearvogn, Scania bakhjulstrekk, og snøkjettinger. De har som kjent ikke pigg, og griper litt mindre på vegbanen. Kjører fra Kuset, kjører frammed Jonsvannet, og mot Valsetbakken. Holdeplassen ligger i bunnen av en bakke, der 25 unge kvinnelige elever venter. Ferdig med skoledagen, og lengter hjem, snøkaos eller ikke, skoledagen er over. Ungdommene kommer inn, i godt humør og sier hei, fordeler seg innover i vogna, og vi starter ferden opp bakken. Bakhjulene spinner og spinner, det går smått, og bussen blir snart stående, og graver seg ned i snøen. Hva gjør unge herr Kufås? Jo, hjernen glimter til. Suddenly a bright idea struck him! Han roper bakover, nå må dere samle dere bak i vogna! De som sitter langt fram stormer bakover, all vekt blir liggende bak, og nå kommer løsningen: Hopp i takt! Jeg skriker hopp-hopp-hopp! I skikkelig hoppsa-takt starter ungdommen denne øvelsen, og det svinger og det husker i Scaniaen, og vi husker oss opp på snøføret til vi kommer opp bakken. Resten av turen går så fint, opp Osbakken men der var det mer nedkjørt og ikke så glatt. Ned til byen, lett som en plett.

Og vogna? Du ser bildet av den, en riktig gammel og god Scania Vabis fra 1964. Bygget på Berg Karosseri, Byneset. Lettkjørt som få, med god servo på styringa, og lett clutch. Hvorfor vi kjørte med denne på Jonsvannet? Akseltrykk må vite. Vi hadde masse vogner med motoren bak, med akseltrykk over 6 tonn på bakaksel, og en del av veiene i distriktene utenfor Trondheim City hadde akseltrykk inntil 6 tonn den gangen, og ikke over. Gjaldt også bla til Skistua, og Bratsberg, samt en del veier på Byneset.

Det hender jeg koser meg med dette minnet fra rundt 50 år siden. Det gjelder å være løsningsorientert. Minnet kom da jeg passerte Valsetbakken på en fin vinterdag med masse sol, på tur fra Kuset til Lohove med linje 80, en ettermiddag onsdag 11.februar i år. Jeg innrømmer glatt: Tårene presset på. Det er så rart med det. Et dyrebart minne som blir med meg livet ut, langt inn i pensjonist-tilværelsen som realiseres for fullt i juli måned.

Under et halvår igjen i buss-yrket!

 5 måneder igjen av yrkeskarrieren.

Det er helt merkelig å tenke tilbake på. 7.juni 1975 ble jeg ansatt i Trondheim Trafikkselskap, stasjonering Sorgenfri, snart 51 år siden. Det har vært litt av en reise. Utstyr, vognpark, uniformer, byutvikling, omorganiseringer , ulike sjefer oppigjennom årene, forskjellige trafikkledere, og ikke minst: Nye kolleger. Gamle kolleger som jeg ennå møter på jobb, andre har gått over til pensjonisttilværelsen. En del av disse er med i en pensjonistgruppe som jeg er en del av. Andre gamle kolleger har gått bort etterhvert som tiden går fremover, og etterlater seg et hav av minner. Nye kolleger kommer til, en del fra andre nasjoner. Noen har jeg blitt kjent med, noen er jeg bare på hils med. Flotte folk alle sammen. Gjør en manns jobb, som det heter. Trondheim Trafikkselskap, Team, Nettbuss, og tilslutt Vy Buss. Så ble det anbud, med oppstart i 2010. Atb kom inn som en aktør i tillegg til vår arbeidsgiver. Ikke uproblematisk. Flytting fra Sorgenfri til Sandmoen kom med nytt anbud i 2019 for oss i Vy. Nytt matriell, Metrobusser, gassbusser, vanlig dieseldrift på noen, og så det siste tilskuddet: El-busser fra Kina, av merket Yutong. Alle disse kjører jeg, og har lært å håndtere. Ved det nye anbudet i 2019 fikk vi igjen noe av de gamle områdene vi hadde før 2010, Byneset, Jonsvannet, Bratsberg. Vi fikk i tillegg område Klæbu, både ruteoppdrag og skolekjøring. En spennende hverdag. Jeg tok ut tilleggspensjon i 2014, i en alder av 63 år, og har kjørt på timebasis siden det, et par dager i uka er passende for meg.

2018 ble min pensjon samordnet som det heter. Det er greit nok å være pensjonist for oss som fikk med oss pensjonsrettigheter som varer livet ut. Likevel er det så rart med det. Det er trivelig å møte på jobb ennå, et par dager i uka. Ta ut buss, logge seg på systemene, kjøre ruta si som er tildelt, område Stor-Trondheim, som det heter. Følelsen av å beherske kjøretøy og jobb etter snart 51 år. Møte kolleger, diskutere fag, eller bare slenge med leppa. Mimre om gamle dager. Huske tilbake på de som er borte, trafikkledere som du ble kjent med oppigjennom årene. Noen lever ennå, i beste velgående. Det blir som med lærere, du glemmer dem ikke. De blir en del av livet ditt som du har med deg. Kort sagt: Treffe folk, ikke bare på arbeidsplassen, men også ute i ruta. Passajerer som vil slå av en prat, eller har spørsmål om reisemål, hvilken buss tar jeg? Føle at en gjør et samfunnsmessig viktig arbeid. Jeg innrømmer glatt: Det skal bli litt trist å slutte av ved oppnådd alder, 75 år i juli i år. Jeg føler på det. Det skal bli rart å ikke kjøre buss lenger. Har jeg angret på yrkesvalget? Jeg tror ikke det. Det har vært heftige dager, med snø, blankis, og et fåtall kunder som har brukt gruelig kjeft, om ting som ikke vi har hatt påvirkning på. Noe kjeft har sikkert vært berettiget. Noen bomskudd må en regne med i en så lang yrkeskarriere. Men likevel: Det har vært en grei arbeidsplass. Lønna har kommet inn, hver måned, til riktig tid. Greit renslig arbeid, inkludert arbeidsklær. Stort sett gode kolleger, mange har jeg lært enormt mye av. Mye god kunnskap rundt omkring, ikke bare om buss-yrket, men om samfunnet rundt oss, og om politiske valg i livet. Gode diskusjoner har det vært, ikke minst i den organisasjonen jeg ble medlem av, Fagforbundet BSF. Tusen takk til dere alle jeg fikk lære å kjenne! Det har vært stor stas, hele veien!

Takk for at dere godtok meg slik jeg er, og at jeg fikk lov til å gjøre en liten innsats. Læringskurven har vært bratt, men det har vært med og formet meg til den jeg er. Jeg tar det med meg videre.

Trafikkbelastning slik en bussjåfør opplever det.

 Her viser jeg til en artikkel i bladet Gemini, et nyhetsbrev fra forskningsmiljøet i Sintef og NTNU, utgitt nå i mars.

Her går seniorforsker sammen med en kollega inn på den belastningen som en bussjåfør har i sin daglige jobb i trafikken.

Den belastningen er ikke liten, og etter 50 år i bransjen kjenner jeg meg igjen ett hundre prosent!

Spesielt etter at el-sparkesykkel ble innført for få år siden kjenner jeg på frustrasjonen med et komplekst trafikkbilde.

Klikk på linken, og les denne spennende artikkelen.

Det er vanskeligere å være bussjåfør enn du tror

Nye avløserbiler Sandmoen depot. Volvo.

 

Nå skriver vi mars 2025 og i dag vil jeg ta for meg ny teknologi. Ikke buss, men avløserbiler på Sandmoen. Volvo XC 30. Så vidt jeg har forstått er denne produsert i Kina. Ble satt i trafikk like før jul i fjor. Tidligere har vi kjørt med E-Golf, og noen av disse er igjen, og brukes. Min erfaring med Temu Volvo er bare negativt, og det er jeg ikke alene om. Bilen inneholder løsninger som ikke er særlig bra for oss som brukere. Trang og liten bil er jo en ting, men dashbord, all styring via meny på et nettbrett og interiør er helt håpløst. Ingenting av funksjoner er samlet foran fører, til og med speedometer må vi kaste et blikk til siden på nettbrettet for å lese av. Regulering av temp, speil, varselsystemer osv. må styres via denne skjermen. Her er det ikke tenkt sikkerhet eller funksjonalitet, her er det kun gimmick og såkalt innovasjon og nytenkning som gjelder. Her skal det være moderne må vite. På toppen av det hele er kjøreopplevelsen elendig. Nervøs på gasspedal så du må være ytterst anspent med høyre fot, og ei avfjæring som ikke er i nærheten av det Volkswagen varter opp med. Det hopper og spretter, og det går i tjo og hei over elendige vårveier som vi må vente i måneder for å få re-asfaltert. Lykken er at vi slipper å kjøre Kongens gate med denne elendigheten, det er jo ille nok med buss fra Ila og inn til Prinsenkrysset. Nei kjære meg, var det ikke mulig å få til en bedre deal med en bil-leverandør enn dette? Gud bevare meg vel.

Hvor er varmen i Metrobuss?

 

Varmeanlegg i Metro

Varmeanlegget i Metrobussen Van Hool har vært en utfordring siden den ble tatt i bruk i august 2019, og vi har hatt oppdateringer i styresystemer gjentatte ganger for å optimalisere denne bussen. Ikke bare varme, men andre systemer har vært igjennom oppgraderinger, og etter den sjuende oppdateringen i vår så det ut til at varmesystemet endelig ville fungere. Problemet har vært at varmen foran til sjåføren enten ble slått av mens viftene har gått for fullt, eller så har det gått på full varme mens defroster har gått for fulle mugger. Teknisk avdeling her på Vy Sandmoen har jobba med fullt trøkk mot leverandøren for å få dette i orden, det sier seg sjøl at sjåførene har vært frustrert over disse feilene i lang tid, det er jo tross alt arbeidsplassen vår en snakker om. All ære til teknisk avdeling, de gjør så godt de kan. Sett en svær varmevifte for fulle mugger mot en kontorist ved skrivebordet sitt i stive to timer så tenker jeg han etterhvert hadde gått ut, og funnet seg et annet kontor å jobbe i! For det er det som skjer, vi sjåfører må sitte der i to timer før vi kan komme oss ut, ev.restarte systemet, eller å få oss litt frisk luft en stakket stund før neste tur går. Med vogna full av folk, er det ikke bare å restarte ei vogn underveis for å fikse feilen. En restart er som regel eneste utvei for å resette systemet har det vist seg. Så levde vi i lykkerus i sommer, defroster fungerte, og verden var litt bedre. Så kom kuldeperioden på senhøsten nå mot jul, og nå er det ustabilt igjen! Men nå går ikke varmen for fullt, nei, nå slår varmen seg av og iskald luft strømmer inn i førerkabin, ofte med vifta på fullt kjør. Webasto er også tidvis av og på, så det er flere utfordringer her. Det er ikke bare jeg som opplever dette varmeproblemet i julestria, mange kolleger jeg snakker med opplever det samme. Flere timer uten varme foran, før det plutselig går seg til men en liten lunk i defrosteren. Vi prøver å justere så godt vi kan med denne fancy joysticken foran der, justerer og kalibrerer, og tar fokus vekk fra det vi skal gjøre, nemlig kjøre metro, i rute, og få med oss folket. Julehandelen er godt i gang, og folk tar buss så det holder, ihvertfall i rushtida. Så sitter vi der da, og puster frostrøyk som en annen polfarer, og gjør så godt vi kan. Hvor mange oppdateringer teknisk avdeling må kjøre inn i denne bussen før det blir stabilt, vet ingen. Imens ønsker vi alle ei riktig god jul.

Masse snø på en gang.

 

Og du salige julesnø!

Og så kom vinteren til Trøndelag også. Jeg var på arbeid på onsdag 7.desember, deltskift. Mye snø på Sandmoen på morran, og den interne brøytinga på anlegget var under hver kritikk, busser nedsnødd, pikett-biler nedsnødd, alt var nedsnødd. Men det kom mye på en gang, og enkelte ganger settes beredskapen på prøve, spesielt i starten av vinteren. Surra rundt i byen med en metro, og fungerte som en brøyteplog i hele Heimdal og Kattem-området. Så kom ettermiddagen, med enda mer snøfall og sterk vind i tillegg. I forannevnte område så vi ikke brøyting i traseen, jeg kom meg til anlegget rundt kl.1800, passerte Midteggen og Kattem et kvarter før, og ingen brøyting! En hel dag uten brøyting i en metro-trase. Utrolig. Da metroen ble introdusert i 2019, og kom i gang samme høst var lovnadene gull og grønne skoger fra de som nå har overtatt ansvaret for kollektivtrafikken i byen, metrotraseer skulle saltes svart, bussen skal fram, folk skal bruke buss, basta! Metroen er egentlig god til å ta seg fram, med drift på 4 hjul og to aksler, og stopper ikke opp for litt snømengder, men vi er faktisk avhengig av at øvrig trafikk også kommer seg frem rundt omkring i byen vår. Vi kan ikke fly, vi må holde oss til faste traseer og ta med oss folket, og stå i kø der det ikke er kollektivfelt. Brøytemannskapene var sikkert ute alle som en denne dagen de, og gjorde så godt de kunne, men de kjørte ikke der jeg for. Da er det noe som sier meg at det er planlagt med for lite mannskap et eller annet sted. Så får vi håpe at det er foretatt en evaluering i systemet, for sånn kan vi ikke fortsette i vinter når neste snøfokk bryter løs.

Manglende rutehefter i Trondheim

 

Manglende rutehefter i Atb.

At de fylkeskommunale selskapene kutter ut trykking av rutehefter er ikke noe nytt, selskapet Fram som betjener deler av Møre har faset ut dette tilbudet til passasjerene for flere år siden, og Ruter i Oslo har ikke trykket hefter på mange år. Jeg har også sett at i feks Molde by, eller på Sunndalsøra er ruteoversikten fjernet på holdeplassene, en del av disse har digitale skjermer som erstatter heftet, men disse viser bare de nærmeste avgangene. Mange holdeplasser har ikke informasjon i det hele tatt, og henviser de reisende til sine smarttelefoner, eller alternativt dra hjem og slå opp på sin pc. Nå har Atb med sitt store nedslagsfelt i Trøndelag slått seg på samme trenden. Sommerruter ble ikke produsert i år, og de har ingen planer om å trykke for høsten, heller ikke for sjåførene.

Det er mulig politikere i fylket og i Atb synes dette er utrolig greit og fantastisk for publikum. Rutene endres jo fortere enn folk bytter truser og skjorter, så det blir umulig å følge opp med en trykksak, og da blir digitale plattformer det eneste riktige. Men det forutsetter en ting: at alle driver rundt med en smarttelefon foran nesa, eller har en pc og en skriver tilgjengelig hjemme. Ifølge artikler i massemedia er det et anslag på bortimot en halv million innbyggere i dette landet som ikke behersker digitale media i full skala, flere hundre tusen kan rett og slett ikke slå opp et nettsted på en pc eller skrive ut noe, og en del har ennå ikke anskaffet seg en smartelefon og eier bare en tastetelefon. Det at politikere og Atb ikke tar innover seg dette faktum er en ting, det verste er den forakten som vises overfor de som ikke følger opp den såkalte digitale revolusjon. For en pc og en skriver skal alle ha, ikke sant? Alle må på død og liv ha en smarttelefon, ikke sant? Nærmere himmelen kommer du ikke, skal vi tro de som presser all dette digitale overgrepet nedover ørene på folk. Unge som gamle, blinde som uføre, eller de som har et handicap som gjør at de ikke behersker dette digitale tilbudet til fulle. Gamlemor på nitti kan ikke drive på med denne digitale revolusjonen i den grad mange av oss kan, det må alle forstå.

Jeg tror heller fylkespolitikere må på banen og gå i seg sjøl. Her må det styring til. Man er ikke nødt til å endre rutetilbud og komme opp med nye ruter flere ganger i året, det må da kunne gå an å lage et grunntilbud som kan gjelde ett år i gangen, så det blir håndterbart for vanlige folk å følge med i et enkelt rutehefte. Dette heftet kan produseres i en langt enklere form enn vi har sett fra Atb, legger man godviljen til behøver man ikke trykke ei svær bok som viser absolutt alle tidspunkt for passeringer, en enklere versjon med avganger fra endeholdeplass og ankomst lik de eksemplarer man hadde i Trondheim da TT AS regjerte, eller som Atb trykket i starten av anbudet i 2010 skulle ikke være umulig i 2022. En annen sak er turistene i denne byen som henvises til å laste ned en app, eller spørre en sjåfør. Og hva skal sjåføren svare? Jo, han må bruke sin egen private smarttelefon for å slå opp korrekt informasjon til publikum. Nettbrettet er jo ubrukelig ute på rutenettet, der er det ikke dekning. Hvor mye enklere hadde det ikke vært om sjåføren kunne slått opp i et håndterbart rutehefte for å gi informasjon? Det er jo ikke bare Vy sitt rutenett man skal prøve å opplyse om, men også de andre byrutene som Tide trafikkerer. Er du norsk finner du det du trenger på nettstedet som Atb har, det er ikke det dette handler om. Du slår opp de rutene du vil, og kan skrive dem ut. Bykartet ligger der. Du kjøper billett via en app eller sender en sms. Etterhvert får du betalt på bussen igjen når de endelig kan få opp å gå et hittil ubrukelig nytt billettsystem som vi sjåfører er dømt til å teste ut i Trondheim. Jeg tenker på alle de som ikke behersker dette digitale verdensrom ennå. Det er faktisk noen hundre tusen som ikke er der. Det norske samfunn er så breddfull av penger på bok at vi må kunne ta oss råd til å få med oss de som ikke er født med eller vokst opp med en smarttelefon og en pc. Det hadde vært enkelt for folk flest. Det hadde også vært enklere for en sjåfør å bla opp i en enkel trykksak for å rettlede publikum på en god og rask måte, det er ikke bare trondhjemmere vi må håndtere, vi har alle slags folk og nasjonaliteter i bussen vi, som har sine ulike reisemål rundt om. Det er vel derfor vi er der, vi er førstelinja som publikum møter, og de forlanger at vi kan faget vårt, og hjelpe dem frem til målet. Vi er i en kollektivbransje som blir mer og mer viktig for de reisende framover. Gi oss og dem det enkle verktøyet vi trenger for en enklere hverdag, nemlig et rutehefte!

Mystery Shopper

«Mystery Shopper.»

2.mars i år ble et nytt begrep lansert i full bredde blant sjåførkorpset i Vy Buss på Sandmoen. Resultatet av målinger som områdesjefen på Sandmoen har satt i gang ble lagt ut via den nye plattformen Workplace på nettbrett og mobil. Atb har som kjent krav til selskapene om kvalitet på tjenesten de skal levere, og ledelsen har brukt et firma til å følge opp denne kvalitetssikringen via en ukjent reisende, eller en «mystery shopper» som man velger å kalle det. Noen vil kalle dette en «angiver» men vi lar den ligge, og ser litt på hva for et kontrollregime en sjåfør i Vy Buss Sandmoen allerede er utsatt for i sitt daglige arbeid.

Når vi møter på arbeid, har vi allerede ved oppmøtested en rutine med innlogging eller registrering av oppmøte, og uthenting av kjøreplan, eller vognløp om du vil. Ute i vogna har vi pålogging av vognløpet i SISST eller ATC som det også kalles, vi har pålogging av billettmaskin hvis man ikke kjører Metro. Vi logger også på med Dallasnøkkel på flåtestyringen EcoSafe, samt en alkotester for å sjekke at du ikke er påvirket av alkohol.

I tillegg skal eventuelle skader på vogn registreres på skjema før utkjøring, slik at vi allerede før utkjøringen fra anlegget er blitt registrert og logget inn i en rekke systemer som overvåker hva vi foretar oss i den videre arbeidsdagen.

Under kjøring er det muligheter for en konstant overvåkning på skjerm både fra vår arbeidsgiver og fra AtB, det har vi en rekke eksempler på. Kommer du ut for uhell er det også krav om at skademelding skal skrives øyeblikkelig, eller senest ved dagens skiftslutt.

Du kan også bli innkalt til selskapets skadeinspektør ved vognskader, enten ved en ny skade, eller ved ikke varslete skader hvor det spores tilbake til siste sjåfør eller klargjører, alt dette er beskrevet i selskapets egne rutiner.

I tillegg til alt dette, har vi kontroller langs våre traseer via politi eller Statens Vegvesen, hvor blant annet fartskontroll er tema, vi har kundemålinger (KTI) som går på punktlighet, sjåførens fremtreden, vognas tilstand, osv. Dette er et system som ble etablert for mange år siden da anbud ble igangsatt i byen vår.

Så har vi den siste kontroll-instansen, nemlig den enkelte passasjer i det daglige, som direkte måler sjåføren via spørsmål om hvor går bussen hen, hvilken buss må jeg ta for å komme dit, mulige korrespondanser på ulike steder, spørsmål om takster, og ikke minst en konstant overvåkning via mobil hvor filming av sjåførers gjøren og laten er blitt en populær greie. Ikke at jeg forsvarer situasjoner hvor sjåfører tukler med sin mobil under kjøring, det er forbudt, opplest og vedtatt, men overvåkningen fra passasjerene er et faktum.

Så legger selskapet av alle ting ned ressurser ved å leie inn en ekstern aktør, NOKAS for å legge til enda en kontrollinstans, en «Mystery Shopper.» Basert på AtB sine krav har de foretatt 31 kontroller på 459 punkter, der man fant 6 avvik, de fleste ved feil i ATC. Konklusjonen fra ledelsen på alle disse kontrollene var at dette var et kjempeflott resultat på 98,7% og dermed: Fantastisk bra! Selskapet har i tillegg funnet to sjåfører som ble rangert med topp score, og nevnt disse ved navn. Hedres den som hedres bør. Alle de andre som gjør en stor innsats i den daglige trafikk kom ikke frem i denne runden, men det gjør det sikkert i alle de undersøkelsene som ligger foran. Hva bonusen består i vites ikke, lønnsøkning kan jo være en mulighet.

Så bra at dette var fantastisk bra! Hadde vi ventet noe annet?

Den innsatsen sjåførene har lagt ned det siste turbulente halvåret skal vi være mer enn imponert!

Her kommer et forslag: Legg ned denne ekstra kostnaden til «Mystery Shopper» og legg heller ned ressurser til å følge opp skift der sjåfører til stadighet blir forsinket inn til garasjering. Legg mer ressurser i utvidet kjøretid på enkelte linjer så folk kommer seg ut av vogna til personlig behov og en strekk. Legg mer ressurser til skikkelig opplæring av sjåførkorpset, senest nå i mars 2020 hører jeg om folk som blir sendt ut på linjer de ikke har hatt opplæring på. Og kom ikke med den påstanden om at det er sjåførens ansvar å sørge for kunnskap basert på videosnutter og egenlæring på fritid. Det er selskapets ansvar å sørge for at de ansatte har den nødvendige kunnskapen til å gjøre den jobben de er pålagt. Før i verden ble sjåføren med en vant sjåfør på alle de linjer som selskapet hadde, og tok til slutt over rattet og kjørte sjøl, opplæringssjåføren ble med til man ble sikker på ruta. Det fungerte som fjell da, og det kommer til å fungere nå. Gjøres den innsatsen nå med de ressurser som skal til, får alle målinger resultatet 100% uten bruk av «Mystery Shopper»

Nedlegging av holdeplasser.

Å kutte ut holdeplasser får ikke mer folk på bussen.

I det nye anbudet etter 3.august ble det kuttet eller flyttet en del holdeplasser som folk brukte, og som i Atb sine øyne måtte nedlegges eller slåes sammen for å øke snitthastigheten på kollektivtrafikken i byen vår. Det var sikkert betimelig å se på holdeplass-strukturen, men å legge ned annenhver holdeplass i Kattem-området, eller å kutte ut holdeplassen Johannes Minsaas vei i gamle Ranheimsveien slik at avstanden mellom to holdeplasser ble 800 meter synes jeg ikke er innafor. For å få til gode kollektivløsninger krever det innsats og påvirkning fra flere aktører, bevilgende myndigheter, operatører inklusive sjåfører og ikke minst publikum selv som skal bruke buss eller bane for å komme seg til jobb eller fritidsaktiviteter. De skal kunne komme seg til en holdeplass i rimelig avstand, men også komme seg nogenlunde raskt og trygt frem. Et samspill der altså, med flere hensyn å ta. Så kan man lure på om det har vært meningsmålinger eller kundeundersøkelser som har dannet grunnlaget for å legge ned sentrale holdeplasser som jeg vet av erfaring har inneholdt mye folk ihvertfall i rushtid. En masse folk i Trondheim har fått en mer eller mindre folenget gåavstand til nærmeste holdeplass, men om disse er enige i disse endringene eller fått kommet med innspill er mer uklart. Det går godt an å få opp snittfarten i et ruteopplegg, kutter vi ut alle holdeplasser og peiser på rekker vi mange turer i løpet av en dag. Men i mitt enfold trodde jeg at meningen med en buss eller en bane var at så mange som mulig kunne benytte seg av den. Det forbauser meg at det ikke er kommet mer reaksjoner i massemedia om nedlagte holdeplasser enn det er. Enten tar folk i bruk bil igjen, sitter på med noen, eller ganske enkelt bare gitt opp fordi klagene deres blir avvist som syting eller stappa så langt ned i skuffen som det er praktisk mulig å få til. Det er synd, for skal vi nå dette berømte klimamålet som det stadig skrives om må vi gjøre det attraktivt for folk å bruke kollektive løsninger. Alle kan ikke gå eller sykle til alt de skal være med på, de er nødt til å bruke noe på hjul eller skinner. Så lag tilbudet slik at den løsningen blir enklest mulig for alle. Ikke bare ungdommer og 100-meterløpere, men også alle de andre kundegruppene som også har krav på å komme seg rundt.

Lysreflekser i Metrobuss

Innvendig lys i Metro.

Det meldes om innvendig lys i Metro, mye refleks og vanskelig å se ut igjennom sidevinduer, og forover. Lyse innvendige stolper i frontruteområdet gjør det ikke enklere å se i mørkret. Det jeg undres på er at ikke dette ble fanget opp i vogn-spesifikasjon da bussen ble produsert. Et annet moment er at denne vogntypen har vi ingen erfaring med, både tidligere singel og leddvogner fra MAN, Volvo og Solaris  med heldekkende vegg bak fører har vi jo en erfaring med. Men metro har jo blant annet en glassvegg bak fører som ikke er blendet av. Deler av interiøret foran ved førerplass er jo også utformet i lyst matriale, virker jo veldig fancy og flott det, men at dette ikke ble fanget opp i bestillingsfasen av denne grønne kålormen er jo et paradoks. Fikk vi ingen påvirkning på utformingen da fagforeningens representanter og diverse verneombud var på besøk til produsenten? Eller ble noe avglemt? Hørte de ikke på oss? Eller sovnet vi av i timen? Mange spørsmål, men jeg undres bare på prosessen.