Takk for meg.

 

Tusen takk for meg.

Da er siste skift kjørt, på linje 1 og 2 Metro den 22.juli. Tidlig oppmøte, kl.0458 på Sandmoen depot, og ferdig litt over kl.12

Redskapen som ble utdelt var en Youtong leddbuss, med drift på to aksler, fra Kina. Bussene er greie å kjøre de, men en del sjåfører sliter med kjørestillingen, med vinkling av ratt, og med sittekomfort. Dette med komfort i dette skinnsetet av en førerstol har også jeg problemer med. Greia her er kjøring med mer enn en heltur på linje 1. Selv om man får noen minutter på Ranheim før ny avgang, med lufting og tøying av skrotten får man tresmak i baken. Mistenker at sitteputa er litt for tynn og hard, og slik burde det ikke være på en ny buss. Vi har samme problemet med metrobussen fra Van Hool, men der er sitteputene nedslitt og er blitt hard av slitasjen, selv om det seter av stoff. Disse bussene er jo fra 2019 og er preget av årenes løp allerede.

Dette med skikkelig bussmatriell er viktig for en sjåfør. Det blir som en god kontorstol og en tilpasset arbeidspult for en kontorist, er det ikke godt nok oppstår det problemer over tid.

Som sagt: Siste dag på jobben, etter 51 år i kollektivbransjen. Det blir et savn, ingen tvil om det. Godt å slippe stresset med klokka, og ståk med vanskelig vinterføre selvfølgelig, men busskjøring har for meg blitt en livsstil, og kontakten med kolleger er uvurderlig. Her får man luftet ut sine opplevelser bak rattet, får nytt påfyll av faglige tips og gode råd, humor og gode kommentarer smeller i veggene på kantina, kort sagt en god hverdag som gjør en stakkar godt mentalt.

Du verden som jeg kommer til å savne akkurat dette.

Takk for samholdet og humoren fra mine kolleger!

Stor takk for samholdet og respekten fra mine kamerater i BSF.

Retter også en stor takk til ledelse og teamledere i Vy Sandmoen. Er blitt behandlet med respekt og man har lyttet til mine innspill om forbedringer selv om ikke alt har blitt fulgt opp.

Jeg kommer nok innom på Sandmoen på kaffebesøk sånn dann og vann når jeg får litt tid til overs!

 

Et mer komplekst trafikkbilde.

Som sagt tidligere nærmer det seg slutten på en lang karriere for min del, over 50 år i busstrafikken her i Trondheim er snart til endes. Utviklingen har enorm, både på vognmateriell og ikke minst byutvikling. Kollektivfelt er noe som er innført i mange byer, og har hjulpet oss i det evige stresset med å rekke neste tur. Bomstasjoner har kommet opp i hopetall som gjør at en del bileiere ser fordelen i å bruke buss der man kan. Noen er avhengig av egen bil, det må vi innse, men for en del pendlere har det åpnet seg en mulighet for å spare penger. Etter at A-sone med en minstesats er blitt utvidet til også å gjelde ute i distriktet rundt bykjernen har det blitt et lokkemiddel for folk til å bruke mer buss der de har muligheten. Det er jo bra for miljøet.

For oss sjåfører har det vært utfordringer med ombygginger av gatekryss, veiarbeid i stor stil på lengre strekninger og økende trafikk generelt. Dette øker muligheten for vognskader, forsinkelser og stress for å rekke neste tur.

Nytt vognmateriell må vi lære oss å håndtere, ny teknologi blir innført, og fullt brukbare vogner blir bare byttet ut etter at anbudsperioden utløper, det er litt rart å observere. Det sprøytes mange penger inn i kollektivsystemet som var utenkelig før.

Men med økende trafikkmengde, og utstrakt bruk av kantstopp og annen utforming på en del holdeplasser ser vi også farepotensialet. Folk bare kaster seg ut i veien, både foran og bak bussen, som om det ikke eksisterer andre biler som kommer. En del bilister kjører som om de er bevisstløse, på feks Midteggen kjører de på motsatt side av refuger for å komme seg forbi, koste hva det koste vil. Motgående biler må bare bremse opp.

En annen faktor som vi må forholde oss til er syklister, og disse har blitt mer ytterliggående, med batteridrift og mer fart i egne sykkelfelt. En konstant fare i morgenrushet, bla i Innherredsveien der de krysser foran og bak bussen, og delvis på fortau der de svinger seg rundt de gående som virkelig må passe på.

Så har vi de på el-sparkesykler som har kommet inn i trafikkbildet de senere årene, og som virkelig har gitt oss utfordringer bak rattet. I området Sirkus kjøpesenter er det blitt et sant mareritt å tråkle seg frem, og komme seg ut fra holdeplass, der sykler og el-sparkesykler kommer for full fart over fotgjengerfeltene. I midtbyen snor de seg imellom busser og biler så trafikanter må virkelig skjerpe sansene for å komme seg uskadd fram. Jeg har sett noen skrekk-eksempel på oppførsel i trafikken som virker helt utrolig. Det er så en må klype seg i armen. Rundt om på holdeplasser og rundt i byen kan fortau være nesten blokkert av henslengte el-sparkesykler, noe som også kan være vanskelig å oppdage for blinde og svaksynte. Det kan gå flere dager før noen rydder opp og samler sammen rasket. Alt dette gjør at jobben som bussjåfør i byen har blitt mye mer utfordrende å håndtere, og jeg føler at nå får det holde. 51 år bak rattet er godt nok, en kan ikke forlange mer innsats i kollektivtrafikkens tjeneste. Jeg går av i juli måned med god samvittighet, og ønsker alle mine gode kolleger lykke til med den viktige jobben med å frakte våre passasjerer rundt omkring. Den jobben er viktig, og kan ikke verdsettes nok.