Linje 10 Skistua

Her på onsdag 4.mars fikk jeg en tur helt opp til Skistua, nåværende linje 18, ei skikkelig langrute har blitt. Linja starter enten i Sjetnemarka eller på City Syd, innom Okstad og Kroppanmarka, Hornebergveien, Klæbuveien ned forbi Lerkendal og innom sentrum, utover Kongensgata og Vestoppfarten opp til Ferista, der Atb har satt opp hvilebu til oss slitne sjåfører.

Enkelte avganger går helt opp til Skistua, i gamle dager linje 10 som starta i Dr.gt. I påsketider og med finvær var det ei populær rute, og med fullparkert Fjellsetervei var det virkelig en prøvelse å komme seg helt opp, for ikke å snakke om å få snudd doningen. Selve Skistua er jo selve turmålet for mange, utgangspunkt for turer i området, mot Elgsethytta, eller mot Storheia, til fots eller på ski.

Da jeg starta karrieren min på bruket på Sorgenfri i 1975 gikk det gearvogner, og ved vanskelig føre utpå vinteren var det kjettinger som dugde. Den vogna du ser bilde av her er en Scania Vabis, bygd på Berg Karosseri, med internnummer 136. Var ny i juli 1963, og avregistrert i august 1977, så langt jeg har funnet ut.

Jeg fikk kjørt denne ja. Typen hette Scania BF 7661. Sist onsdag var det fullt av unger ved Henriksåsen, tydeligvis en eller flere skoleklasser på ski. Ikke så alt for godt vær, men skigleden var stor. De hadde fått skyss tidligere, og henting var på gang, for jeg traff et par busser på tur oppover da jeg kjørte ned og skulle starte ny tur på Ferista. Dette var rundt halv tre-tida på ettermiddagen. Det er jo masse historie i området, dette er jo bymarka vår, og på tur oppover passerer vi bla Fjellsæter kapell, Kampervollen, der vi hadde Fjeldsæter sanatorium som ble etablert i 1899. Senere ble Fjeldsæter Turisthotell etablert i samme bygning. Bildet er fra tidlig 1900-tall. Foto: Mittet. Nasjonalbiblioteket bildesamling. Brant vel ned like etter krigen. Fjellsæter kapell ble etablert i 1933. Hadde en del kjøring opp til Skistua i helger, og jeg husker godt at jeg fikk med meg Inge Nesheim på opplæring opp dit i 1975. Bymarka vår er forøvrig verdt et besøk, Lavollen foreksempel er et yndet utfartsted for små og store på sommers tid. Gode buss-minner når jeg nå snart skal takke av.

Første leddvogna i rute i Trondheim.

Scania leddvogn ble satt inn i rute 5-17 i 1981-82 så vidt jeg husker. Første leveranse av leddvogn var 2.juli 1981. Mulig den kom i trafikk allerede på høsten 1981. Det ble avtalt med arbeidstakerorganisasjoner om et leddvogntillegg på timelønna. Lang vogn, flere passasjerer, mer ekspedering og større ansvar mente man. Tillegget kom bort etter ei tid. Men denne ruta, som strakte seg fra Buenget, nedover Byåsvegen og Ila, via Dronningensgata via Torvet opp Elgeseter, om Lerkendal og Nardo opp til Blakli på Risvollan ble ei folkerik rute. Tidvis utrolig mye folk på enkelte avganger i rushen, men også godt belegg på kveldstid, ihvertfall på fredagskveld og i helger. Tidvis sto det stappa helt opp i frontruta, men folk og sjåfører ble visst vant til det, og det gikk nå bra stort sett. I ruteheftet som jeg sitter med fra 1984 ble linja forandret til linje 5 begge veier, men samme trase. På Risvollansiden var det A-turer som gikk om Steindalsveien på hverdager. På kveldstid og på søndager kjørte ruta om Othilienborg, såkalte C-turer.

Mange minner om denne ruta, den ble jo også prøvd ut som en pilot-rute, der sjåfører søkte på denne kjøringa, med egen team-leder og greier, gikk vel litt utenom vanlige søkeprosedyrer og regler for ansiennitet slik jeg husker det. Men det er lov til å kommentere, korrigere eller komme med tilleggsopplysninger! Tidvis var det utrolige lange køer opp mot Nardo, der Omkjøringsveien skulle krysses. Etterhvert fikk vi kollektivtrase fra Lerkendal og oppover, noe som hjalp utrolig mye. I morgenrushet nedover mot byen var det også heftig å komme seg over en meget trafikkert Omkjøringsvei. Jeg har et minne en mandagsmorgen med denne ruta, ved Sagasenteret på Nardo på tur nedover. En gutt i skolealder, rundt 10-11 år kom gråtende inn og satte seg på pilotsetet ved fordøra. Jeg husker jeg ble så lei meg. Sånn i 8-tida på morgen så kan du ikke bare stoppe en ganske full buss, sette på håndbrekket og ta med gutten ut, og bare gi litt trøst og en klem, eller bare ta ham inntil seg et øyeblikk. Det skal ikke så mye til bestandig, og årsaken? Hvem vet. Krangel med mor eller far, eller søsken. Mobbing på skolen kanskje, og ikke noe særlig lyst til å møte i skolegården. Eller et foreldrepar i skilsmisse, uro i heimen og dårlig stemning før gutten tørna ut av døra. Som sagt, hvem vet? Jeg hadde vondt av ham. Gikk av bussen ved Nidarosdomen, skulle kanskje til skolen på Kalvskinnet. Vi møter mange skjebner igjennom en arbeidsdag, det er ikke så mange som tenker over det. Alle som er med bussen har sin egen livshistorie. Det er mennesker vi transporterer, ikke postpakker. Da jeg startet min karriere i 1975 fikk vi møte trafikksjefen Erling Vikan. Hans ord var: Husk det er mennesker dere transporterer. Glemmer det aldri.

Historie fra Jonsvannet.

 Jonsvannsruta.

I min blogg framover kommer det til å bli litt mimring og refleksjoner over dette yrket som kalles bussjåfør. Det er jo en mann med godt humør. Noen tror at det å sitte bak et ratt på en buss må være en enkel jobb. Drei rattet til høyre og venstre og få denne doningen i riktig gear opp bakkene og brems der det skal bremses, ka er greia? Enkelt, ikke sant? Lett som en plett. Sannheten er nok litt mer innviklet enn det. I min blogg vil det bli en del fagprat framover som ikke alle leserne fatter helt innholdet av. Kolleger vil kjenne seg igjen i mye og mangt, andre utenforstående kan få en liten AHA-opplevelse. Kanskje noen ikke skjønner helt hva som er greia. Herved advart.

Mimring ja. Jeg kjører som kjent litt buss ennå, et par dager i uka, og onsdag 11.feb fikk jeg noen turer på linje 80 til Jonsvannet. Det vekte gamle minner sjø, fra den tida ruta hette linje 24, og hadde start og stopp i sentrum. Denne ruta var satt opp med litt tid her og der, bla kunne en få en halvtime på Engelsås. Da var det om å gjøre og ha med lesestoff. Hvis ikke du var oppsatt med egen billett-trise da, og kunne gå en tur i skogen på bærtur. Tomanns-betjente vogner var før min tid, inngang bak, og billettering, sjåføren kjørte vogna.

Sjåfører var oppsatt med egen billett-trise har jeg blitt fortalt, og det hendte visst at amors piler slo inn, og de ble gift med hverandre. O lykke, hvor du finner dine egne veier! En kan bli romantisk av mindre.

Denne linja var egentlig et opplegg for de som hadde kjørt ei stund, altså gammelkara. Litt mer kjøretid, ikke så pakka med avganger, og litt roligere kjøring, slik at det var mulig å trekke pusten. En gulrot for de som hadde kjørt i mange år. Turnuser er jo noe som en må søke på, etter ansiennitet, må vite.

Sykdom kunne oppstå den gangen også, og det hendte vi jyplinger ble utkalt på kjøring til Jonsvannet.

Linje 24 ble lagt om etter anbud 2010, og TT/Nettbuss/Vy buss mistet denne kjøringa fram til 2019, men kom inn i vårt anbudsområde igjen, sammen med Byneset og Bratsberg. Nå heter linja 80, og organisert med kjøring mellom Lohove der det ligger hvilebu, utover mot Engelsås og Kuset. Korrespondanser er lagt til Sæterbakken i mange tilfeller, og på Lohove. Resultatet er jo økt tilbud på Jonsvanns-sida med dette opplegget. På vei til Kuset passerer du Valsetbakken, og det er det historien om kreativiteten til en bussjåfør skal handle om.

På Valsetbakken var det så vidt jeg husker husmorskole. Den ble lagt ned etterhvert, men bygget sto tomt til langt inn på 2000-tallet. Jeg fikk kjøring forbi der en vinterdag i 1976-77 tror jeg, med skikkelig snøføre, gammel gearvogn, Scania bakhjulstrekk, og snøkjettinger. De har som kjent ikke pigg, og griper litt mindre på vegbanen. Kjører fra Kuset, kjører frammed Jonsvannet, og mot Valsetbakken. Holdeplassen ligger i bunnen av en bakke, der 25 unge kvinnelige elever venter. Ferdig med skoledagen, og lengter hjem, snøkaos eller ikke, skoledagen er over. Ungdommene kommer inn, i godt humør og sier hei, fordeler seg innover i vogna, og vi starter ferden opp bakken. Bakhjulene spinner og spinner, det går smått, og bussen blir snart stående, og graver seg ned i snøen. Hva gjør unge herr Kufås? Jo, hjernen glimter til. Suddenly a bright idea struck him! Han roper bakover, nå må dere samle dere bak i vogna! De som sitter langt fram stormer bakover, all vekt blir liggende bak, og nå kommer løsningen: Hopp i takt! Jeg skriker hopp-hopp-hopp! I skikkelig hoppsa-takt starter ungdommen denne øvelsen, og det svinger og det husker i Scaniaen, og vi husker oss opp på snøføret til vi kommer opp bakken. Resten av turen går så fint, opp Osbakken men der var det mer nedkjørt og ikke så glatt. Ned til byen, lett som en plett.

Og vogna? Du ser bildet av den, en riktig gammel og god Scania Vabis fra 1964. Bygget på Berg Karosseri, Byneset. Lettkjørt som få, med god servo på styringa, og lett clutch. Hvorfor vi kjørte med denne på Jonsvannet? Akseltrykk må vite. Vi hadde masse vogner med motoren bak, med akseltrykk over 6 tonn på bakaksel, og en del av veiene i distriktene utenfor Trondheim City hadde akseltrykk inntil 6 tonn den gangen, og ikke over. Gjaldt også bla til Skistua, og Bratsberg, samt en del veier på Byneset.

Det hender jeg koser meg med dette minnet fra rundt 50 år siden. Det gjelder å være løsningsorientert. Minnet kom da jeg passerte Valsetbakken på en fin vinterdag med masse sol, på tur fra Kuset til Lohove med linje 80, en ettermiddag onsdag 11.februar i år. Jeg innrømmer glatt: Tårene presset på. Det er så rart med det. Et dyrebart minne som blir med meg livet ut, langt inn i pensjonist-tilværelsen som realiseres for fullt i juli måned.

Under et halvår igjen i buss-yrket!

 5 måneder igjen av yrkeskarrieren.

Det er helt merkelig å tenke tilbake på. 7.juni 1975 ble jeg ansatt i Trondheim Trafikkselskap, stasjonering Sorgenfri, snart 51 år siden. Det har vært litt av en reise. Utstyr, vognpark, uniformer, byutvikling, omorganiseringer , ulike sjefer oppigjennom årene, forskjellige trafikkledere, og ikke minst: Nye kolleger. Gamle kolleger som jeg ennå møter på jobb, andre har gått over til pensjonisttilværelsen. En del av disse er med i en pensjonistgruppe som jeg er en del av. Andre gamle kolleger har gått bort etterhvert som tiden går fremover, og etterlater seg et hav av minner. Nye kolleger kommer til, en del fra andre nasjoner. Noen har jeg blitt kjent med, noen er jeg bare på hils med. Flotte folk alle sammen. Gjør en manns jobb, som det heter. Trondheim Trafikkselskap, Team, Nettbuss, og tilslutt Vy Buss. Så ble det anbud, med oppstart i 2010. Atb kom inn som en aktør i tillegg til vår arbeidsgiver. Ikke uproblematisk. Flytting fra Sorgenfri til Sandmoen kom med nytt anbud i 2019 for oss i Vy. Nytt matriell, Metrobusser, gassbusser, vanlig dieseldrift på noen, og så det siste tilskuddet: El-busser fra Kina, av merket Yutong. Alle disse kjører jeg, og har lært å håndtere. Ved det nye anbudet i 2019 fikk vi igjen noe av de gamle områdene vi hadde før 2010, Byneset, Jonsvannet, Bratsberg. Vi fikk i tillegg område Klæbu, både ruteoppdrag og skolekjøring. En spennende hverdag. Jeg tok ut tilleggspensjon i 2014, i en alder av 63 år, og har kjørt på timebasis siden det, et par dager i uka er passende for meg.

2018 ble min pensjon samordnet som det heter. Det er greit nok å være pensjonist for oss som fikk med oss pensjonsrettigheter som varer livet ut. Likevel er det så rart med det. Det er trivelig å møte på jobb ennå, et par dager i uka. Ta ut buss, logge seg på systemene, kjøre ruta si som er tildelt, område Stor-Trondheim, som det heter. Følelsen av å beherske kjøretøy og jobb etter snart 51 år. Møte kolleger, diskutere fag, eller bare slenge med leppa. Mimre om gamle dager. Huske tilbake på de som er borte, trafikkledere som du ble kjent med oppigjennom årene. Noen lever ennå, i beste velgående. Det blir som med lærere, du glemmer dem ikke. De blir en del av livet ditt som du har med deg. Kort sagt: Treffe folk, ikke bare på arbeidsplassen, men også ute i ruta. Passajerer som vil slå av en prat, eller har spørsmål om reisemål, hvilken buss tar jeg? Føle at en gjør et samfunnsmessig viktig arbeid. Jeg innrømmer glatt: Det skal bli litt trist å slutte av ved oppnådd alder, 75 år i juli i år. Jeg føler på det. Det skal bli rart å ikke kjøre buss lenger. Har jeg angret på yrkesvalget? Jeg tror ikke det. Det har vært heftige dager, med snø, blankis, og et fåtall kunder som har brukt gruelig kjeft, om ting som ikke vi har hatt påvirkning på. Noe kjeft har sikkert vært berettiget. Noen bomskudd må en regne med i en så lang yrkeskarriere. Men likevel: Det har vært en grei arbeidsplass. Lønna har kommet inn, hver måned, til riktig tid. Greit renslig arbeid, inkludert arbeidsklær. Stort sett gode kolleger, mange har jeg lært enormt mye av. Mye god kunnskap rundt omkring, ikke bare om buss-yrket, men om samfunnet rundt oss, og om politiske valg i livet. Gode diskusjoner har det vært, ikke minst i den organisasjonen jeg ble medlem av, Fagforbundet BSF. Tusen takk til dere alle jeg fikk lære å kjenne! Det har vært stor stas, hele veien!

Takk for at dere godtok meg slik jeg er, og at jeg fikk lov til å gjøre en liten innsats. Læringskurven har vært bratt, men det har vært med og formet meg til den jeg er. Jeg tar det med meg videre.

Trafikkbelastning slik en bussjåfør opplever det.

 Her viser jeg til en artikkel i bladet Gemini, et nyhetsbrev fra forskningsmiljøet i Sintef og NTNU, utgitt nå i mars.

Her går seniorforsker sammen med en kollega inn på den belastningen som en bussjåfør har i sin daglige jobb i trafikken.

Den belastningen er ikke liten, og etter 50 år i bransjen kjenner jeg meg igjen ett hundre prosent!

Spesielt etter at el-sparkesykkel ble innført for få år siden kjenner jeg på frustrasjonen med et komplekst trafikkbilde.

Klikk på linken, og les denne spennende artikkelen.

Det er vanskeligere å være bussjåfør enn du tror

Nye avløserbiler Sandmoen depot. Volvo.

 

Nå skriver vi mars 2025 og i dag vil jeg ta for meg ny teknologi. Ikke buss, men avløserbiler på Sandmoen. Volvo XC 30. Så vidt jeg har forstått er denne produsert i Kina. Ble satt i trafikk like før jul i fjor. Tidligere har vi kjørt med E-Golf, og noen av disse er igjen, og brukes. Min erfaring med Temu Volvo er bare negativt, og det er jeg ikke alene om. Bilen inneholder løsninger som ikke er særlig bra for oss som brukere. Trang og liten bil er jo en ting, men dashbord, all styring via meny på et nettbrett og interiør er helt håpløst. Ingenting av funksjoner er samlet foran fører, til og med speedometer må vi kaste et blikk til siden på nettbrettet for å lese av. Regulering av temp, speil, varselsystemer osv. må styres via denne skjermen. Her er det ikke tenkt sikkerhet eller funksjonalitet, her er det kun gimmick og såkalt innovasjon og nytenkning som gjelder. Her skal det være moderne må vite. På toppen av det hele er kjøreopplevelsen elendig. Nervøs på gasspedal så du må være ytterst anspent med høyre fot, og ei avfjæring som ikke er i nærheten av det Volkswagen varter opp med. Det hopper og spretter, og det går i tjo og hei over elendige vårveier som vi må vente i måneder for å få re-asfaltert. Lykken er at vi slipper å kjøre Kongens gate med denne elendigheten, det er jo ille nok med buss fra Ila og inn til Prinsenkrysset. Nei kjære meg, var det ikke mulig å få til en bedre deal med en bil-leverandør enn dette? Gud bevare meg vel.

Hvor er varmen i Metrobuss?

 

Varmeanlegg i Metro

Varmeanlegget i Metrobussen Van Hool har vært en utfordring siden den ble tatt i bruk i august 2019, og vi har hatt oppdateringer i styresystemer gjentatte ganger for å optimalisere denne bussen. Ikke bare varme, men andre systemer har vært igjennom oppgraderinger, og etter den sjuende oppdateringen i vår så det ut til at varmesystemet endelig ville fungere. Problemet har vært at varmen foran til sjåføren enten ble slått av mens viftene har gått for fullt, eller så har det gått på full varme mens defroster har gått for fulle mugger. Teknisk avdeling her på Vy Sandmoen har jobba med fullt trøkk mot leverandøren for å få dette i orden, det sier seg sjøl at sjåførene har vært frustrert over disse feilene i lang tid, det er jo tross alt arbeidsplassen vår en snakker om. All ære til teknisk avdeling, de gjør så godt de kan. Sett en svær varmevifte for fulle mugger mot en kontorist ved skrivebordet sitt i stive to timer så tenker jeg han etterhvert hadde gått ut, og funnet seg et annet kontor å jobbe i! For det er det som skjer, vi sjåfører må sitte der i to timer før vi kan komme oss ut, ev.restarte systemet, eller å få oss litt frisk luft en stakket stund før neste tur går. Med vogna full av folk, er det ikke bare å restarte ei vogn underveis for å fikse feilen. En restart er som regel eneste utvei for å resette systemet har det vist seg. Så levde vi i lykkerus i sommer, defroster fungerte, og verden var litt bedre. Så kom kuldeperioden på senhøsten nå mot jul, og nå er det ustabilt igjen! Men nå går ikke varmen for fullt, nei, nå slår varmen seg av og iskald luft strømmer inn i førerkabin, ofte med vifta på fullt kjør. Webasto er også tidvis av og på, så det er flere utfordringer her. Det er ikke bare jeg som opplever dette varmeproblemet i julestria, mange kolleger jeg snakker med opplever det samme. Flere timer uten varme foran, før det plutselig går seg til men en liten lunk i defrosteren. Vi prøver å justere så godt vi kan med denne fancy joysticken foran der, justerer og kalibrerer, og tar fokus vekk fra det vi skal gjøre, nemlig kjøre metro, i rute, og få med oss folket. Julehandelen er godt i gang, og folk tar buss så det holder, ihvertfall i rushtida. Så sitter vi der da, og puster frostrøyk som en annen polfarer, og gjør så godt vi kan. Hvor mange oppdateringer teknisk avdeling må kjøre inn i denne bussen før det blir stabilt, vet ingen. Imens ønsker vi alle ei riktig god jul.