Et mer komplekst trafikkbilde.

Som sagt tidligere nærmer det seg slutten på en lang karriere for min del, over 50 år i busstrafikken her i Trondheim er snart til endes. Utviklingen har enorm, både på vognmateriell og ikke minst byutvikling. Kollektivfelt er noe som er innført i mange byer, og har hjulpet oss i det evige stresset med å rekke neste tur. Bomstasjoner har kommet opp i hopetall som gjør at en del bileiere ser fordelen i å bruke buss der man kan. Noen er avhengig av egen bil, det må vi innse, men for en del pendlere har det åpnet seg en mulighet for å spare penger. Etter at A-sone med en minstesats er blitt utvidet til også å gjelde ute i distriktet rundt bykjernen har det blitt et lokkemiddel for folk til å bruke mer buss der de har muligheten. Det er jo bra for miljøet.

For oss sjåfører har det vært utfordringer med ombygginger av gatekryss, veiarbeid i stor stil på lengre strekninger og økende trafikk generelt. Dette øker muligheten for vognskader, forsinkelser og stress for å rekke neste tur.

Nytt vognmateriell må vi lære oss å håndtere, ny teknologi blir innført, og fullt brukbare vogner blir bare byttet ut etter at anbudsperioden utløper, det er litt rart å observere. Det sprøytes mange penger inn i kollektivsystemet som var utenkelig før.

Men med økende trafikkmengde, og utstrakt bruk av kantstopp og annen utforming på en del holdeplasser ser vi også farepotensialet. Folk bare kaster seg ut i veien, både foran og bak bussen, som om det ikke eksisterer andre biler som kommer. En del bilister kjører som om de er bevisstløse, på feks Midteggen kjører de på motsatt side av refuger for å komme seg forbi, koste hva det koste vil. Motgående biler må bare bremse opp.

En annen faktor som vi må forholde oss til er syklister, og disse har blitt mer ytterliggående, med batteridrift og mer fart i egne sykkelfelt. En konstant fare i morgenrushet, bla i Innherredsveien der de krysser foran og bak bussen, og delvis på fortau der de svinger seg rundt de gående som virkelig må passe på.

Så har vi de på el-sparkesykler som har kommet inn i trafikkbildet de senere årene, og som virkelig har gitt oss utfordringer bak rattet. I området Sirkus kjøpesenter er det blitt et sant mareritt å tråkle seg frem, og komme seg ut fra holdeplass, der sykler og el-sparkesykler kommer for full fart over fotgjengerfeltene. I midtbyen snor de seg imellom busser og biler så trafikanter må virkelig skjerpe sansene for å komme seg uskadd fram. Jeg har sett noen skrekk-eksempel på oppførsel i trafikken som virker helt utrolig. Det er så en må klype seg i armen. Rundt om på holdeplasser og rundt i byen kan fortau være nesten blokkert av henslengte el-sparkesykler, noe som også kan være vanskelig å oppdage for blinde og svaksynte. Det kan gå flere dager før noen rydder opp og samler sammen rasket. Alt dette gjør at jobben som bussjåfør i byen har blitt mye mer utfordrende å håndtere, og jeg føler at nå får det holde. 51 år bak rattet er godt nok, en kan ikke forlange mer innsats i kollektivtrafikkens tjeneste. Jeg går av i juli måned med god samvittighet, og ønsker alle mine gode kolleger lykke til med den viktige jobben med å frakte våre passasjerer rundt omkring. Den jobben er viktig, og kan ikke verdsettes nok.

Ulike stasjoneringssteder.

 Stasjoneringssteder.

Jeg husker fra tiden før anbudsstart i 2010 hvor travelt det skulle bli på Sorgenfri, vi skulle ut nærmest på dagen når anbudet skulle settes i gang, det skulle bli boligbygging på området, og vi oppsittere på Sorgenfri skulle vekk.

Dette var en diskusjon en tre-fire år før anbud 2010 starta opp, etterhvert kokte debatten ned, vi måtte bare ta i bruk området likevel, men først i 2010 måtte vi bruke en oppstillingsplass ved Bjarne Wist sitt anlegg på Sandmoen et års tid. Så flytta vi oppmøtet ned til Sorgenfri igjen, og der ble vi til 2019. Ennå i 2026 brukes Sorgenfri, denne gang av Tide Buss som stasjoneringssted etter at vi i Nettbuss og Trøndebilene var innom noen år.

Årene flyr, og planlegging og diskusjoner har det vært flust av, i fylkeskommunen, Trondheim kommune, og Atb. Det møtes, diskuteres oppad stolper og nedad vegger, ingen bestemmelser blir tatt, mange etater skal innom med uttalelser og innsigelser, og nye vedtak fattes. Nye problemer kommer, og nye utsettelser inntil nye vedtak fattes.

Vi skulle flyttes hit, og så dit. IKEA, Ranheim, eller området Sandmoen, til og med Malvik har det vært rykter om. Men for ordens skyld: Rykter.

Men etterhvert ble det et delvis rivningsprosjekt på Sorgenfri, og oppmøtebrakka vår fikk seg en trøkk i 2012. Så vidt jeg husker måtte BSF flytte kontoret sitt opp i andre, og en skillevegg kom opp i kantina vår. Men en oppussing innvendig ble det, ny maling og greier. Men kantina ble ikke den samme. Så kom anbud 2013 for region. Trønderbilenes anbudspakke i Trondheim ble terminert, og vi ble enerådende på anbudspakke Sorgenfri frem til 2019, da nye pakker ble lyst ut. Nettbuss, som nå heter Vy Buss flytta inn på Sandmoen, og Tide som da hadde vært stasjonert der oppe kom flyttende inn på Sorgenfri.

Nå planlegges det for anbud 2029, alt tyder på at alle busser skal gå på strøm, ikke en buss på diesel eller gass. Krigsberedskap er det ingen som nevner, utenom fagorganisasjoner som prøver å komme med innspill. Ingen vet helt sikkert hvor vi skal være, hvor mange anbudspakker, og hva skal skje med Sorgenfri? Hvor skal vi hente inn strømmen? Har vi strøm nok? Gassanlegg og dieseltanker skal vel rives ned. Hva tror man alt dette vil koste? Det blir jaggu ikke småpenger. For min del blir det slutt i juli med busskjøring, og da er det vel greit nok å stoppe der. Min eventyr-reise fra 1975 og fram til nå skal ta en ende. Det har vært litt av en reise. For en utvikling, både på godt og vondt.

 

Midtbybussen linje 2.

I et rutehefte fra 1987 som jeg har liggende ser vi denne linja. Noen påstår den eksisterte inn på 2000-tallet, og ganske riktig. Jeg finner den i 2001, men da forlenget ned til Pirterminalen, og via Munkegata opp til Nidarø. I starten gikk den fra Nidarø, nåværende Trondheim Spektrum via Regionsykehuset ned til sentrum, via Dronningens gate (D1) videre utover Kongensgata til Skansen. Noen avganger i løpet av dagen, og bare på mandag til fredag finner jeg ut. Her var det mye folk fra andre siden av fjorden i perioder da Skansen var landingsplass for ferja. Den legendariske bilkøa på fredag ettermiddag strakte seg langt opp og bakover mot Kongensgata har mange ulike minner om. Det gikk litt ventetid der ja.

I et rutehefte gjeldende fra høst 2009 er linja fortsatt med, men da var det vel slutt, for anbudsregimet starta for fulle mugger i 2010.

Skansen ja. Jeg hadde også kjøring på denne linje 2, som mange av våre sjåfører var innom på den tida. Et minne jeg har er en eldre kar som brukte å ta seg en bytur ihvertfall en gang i uka, antar han kom fra Stadsbygda. Brukte en stor brun koffert med reim rundt, kledd i grove klær og mørk vadmelsbukse. Det som var mest påfallende var buksereima, som var et skipstau, en grov taustump. Jeg husker det var flere som kommenterte han karen der, vil vel kanskje si en bygdeoriginal. Jeg bruker ikke dette uttrykket som noe nedsettende, vi har passasjerer av mange årganger og samfunnslag vi, og alle har krav på å reise så lenge de betaler billetten sin, og oppfører seg på bussen. Han her karen var det ikke noe kluss med, og ble med til midtbyen gjorde han, som mange andre som hadde ærend. Det er rart hvor en del av våre reisende fester seg i minne. Kanskje flere har minner om han der?

Flixbus. Et kollektivt tilbud.

 

Flixbus. Har du hørt om den?

Dette er et såkalt reiseteknologiselskap, starta i Europa for bare noen få år siden, og satser på ulike destinasjoner. Er nå i 40 land, på 4 kontinenter, og samarbeider også med togselskap under ordet Flixtrain, har også samarbeid med Greyhound i Nord-Amerika, samt i Tyrkia. Satser primært på langdistansereiser. Har som mål med netto null utslipp innen 2040 på europeisk basis. Svære greier, med over 8000 destinasjoner over hele verden, med over 5000 busser på veien, og godt over 5000 ansatte pr. i dag. Er også representert i Norge, sørafor, og i Bergen. Satser på nytt bussmatriell over hele fjøla, med leverandører som MAN Lian Coach, såg også merker som IVECO, SETRA, og Neoplan.

Hvorfor kommer jeg med denne informasjonen? Jeg reiser en del til familien min i Midt-Frankrike, nær Lyon, og prøvde dette tilbudet siste gang jeg var der, i påska.

Reiste da fra en liten by som heter Thiers, en middelalderby i område Auvergne. Langs flotte motorveier fram til Lyon by, igjennom en rutebilstasjon med et kvarters regulering før bussen gikk videre til Lyon flyplass, en tur på to og en halv time.

Rimelig alternativ, rundt kr140 pr.pers på denne strekningen, ikke sikker på hvor mange mil, men bortimot 15. Meget moderne MAN Lions Coach, en drøm å sitte på, men trangt mellom setene for lange bein. Her var det om å gjøre å pakke inn flest mulig folk. Gikk i hundre km/t på stort sett fine motorveier, men igjennom Lyon bysentrum er det trangt, med veiarbeid der også som i Trondheim sentrum. I dette tilfellet fungerte dette tilbudet vi benyttet oss av som en flybuss, måtte bestille på nettet, ingen betaling ombord her nei. Kunne laste ned en app som fikser det meste.

Hvorfor jeg skriver om det her? Fordi bruken av buss og satsningen på kollektive transportmidler griper om seg også i Europa. Prisene på bensin og diesel har økt betydelig ikke bare i Norge, men også i Frankrike har vi sett. Prisene tipper godt over 20 kroner for diesel nå, og med et lønnsnivå som ligger 30% under vårt er økende priser på drivstoff en betydelig belastning. Det er generelt blitt dyrere å leve, spesielt for barnefamilier, mange er avhengige av egen bil i mange områder for å komme seg rundt, og fremveksten av et kollektivt tilbud er økende og meget kjærkomment. Det er oppsatt bommer på motorveiene, men kostnaden er rundt en euro pr. mil, noe som er langt under det vi betaler i Norge. Dessuten kreves det ikke inn bompenger før motorveien står ferdig og åpnet, i motsetning til her i landet der vi betaler ågerpris på gamle veier i åresvis før motorveien åpnes for vanlig trafikk. Horribelt spør du meg!

I et langstrakt land som gjør det nødvendig med egen bil i mange tilfeller for å få det til å gå rundt tidsmessig. Nevnte jeg Ola Dunk? Mer om det i en senere blogg.

 

Vegarbeid over hele byen. Hele tiden!

For den som kjører over hele byen er det litt frustrerende at det skal være så mye vegarbeid på samme tid. Dette gjør at et prosjekt aldri blir ferdig virker det som. Kongens gate er et svært prosjekt som ihvertfall tar et år til før vi ser en ende, og vi kan slippe å kjøre Sandgata utover mot Ila. Kongensgata har jo fått noen overhøvlinger oppigjennom åra, og det er ingen tvil om at nå trengs det et grunnarbeid som må gjøres så grundig at man slipper flere slike oppgraderinger som det vi opplever nå. Uansett fungerer faktisk denne omkjøringa utover mot Ila og tilbake uten alt for mye belastning på vogner og sjåfører. En strekning som oppleves som verre er Innherredsveien mellom Buran og Dalen Hageby. Bildet du ser her er fra lysreguleringa ved Buran som vi har levd med et trekvart år, med tildels svære køer i rushtida, der bussene har hopet seg opp og ventetiden ble tilsvarende heftig. En morra på senhøsten i fjor tok det 7 minutter å komme seg fra Thomas von Westens gate ned til Buran-krysset, riktignok med en lysfeil som oppsto der og da. Etter at de fikk reparert lysfeilen gikk ventetiden ned noen minutter. Dette styret med lyset varte i flere måneder, med venting på motgående trafikk, du kom det ikke over på første grønnbølge og måtte vente på neste grønt lys, i tillegg se på privatbiler som kjørte helt igjennom selv om det var forbudt for andre enn de fastboende. At privatbiler gir blanke faen i kjøremønster, påbudt kjøreretning og kollektivfelt igjennom byen er ikke et ukjent fenomen, det ser vi hele tida.

Det andre bildet er fra 1979, ved Rosendal. Rene idyllen, inkl.trikken!

Holdeplasser flyttes hele tida på nevnte strekning, nå er lysreguleringa borte, men noen av de nye metro-holdeplassene er ennå ikke ferdig så vi må vente på motgående trafikk her og der ved sperringene innover mot Saxenborg Alle og vice versa mot Buran. Arbeid på selve holdeplassene som bygges om har vært fraværende i lange perioder utover vinteren, sikkert i sammenheng med kulde, og mannskapsmangel, hva vet jeg. Regner med at det er stort press på maskiner og arbeidsfolk, og da gir resultatet seg sjøl: Periodevis stans i arbeidet, med tilhørende frustrasjon for sjåfører og passasjerer. Det tar jo lenger tid å komme seg igjennom også, og forsinkelser oppstår. Nok kjøretid er jo noe som vi er opptatt av i rutesammenheng, vi skal jo helst få komme seg inn på do i en eller annen ende, og det kan virkelig være problematisk, ihvertfall i rushtida.

Vegarbeid rundt om i byen er ikke ukjent for oss som har holdt på ei stund, Ranheimsvegen fra Grilstadfjæra og utover mot kirka var en svær utbygging, sløyfa på linje 4 fra Jarleveien til City Lade etter Håkon Magnussons gate til Domus Lade som det het den gangen. Strekningen var en skikkelig utfordring for sjåfører og ikke minst vognmatriell. En krøttersti, det rista og skramla, pukk og stein med grushauger både her og der, og vi manøvrerte med tunga rett i munnen, og et stivt blikk. En tidligere utbygging står også i minnet, Innherredsvegen fra Strandveien og utover mot Buran, der vi kjørte opp Nonnegata og Nedre Møllenberg bortover. Eller var det Kirkegata? Noen som husker? 

Viktig med kantine.

Viktigheten av en felles kantine er underkommunisert. Da jeg begynte her i 1975 var det kantine i Prinsensgate, andre etasje. Vi var Trondheim Trafikkselskap, pauser og avløsning i byen på mange skift, og du fikk kjøpt middag ihvertfall fram til kl.2000 på kvelden. Pauser var det også på kantina på Sorgenfri, alle tilhørte ett selskap, og om ikke alle kjente hverandre, så var det ikke langt ifra. Lurte du på noe var det bare å spørre trafikkleder eller en kollega, bestandig noen visste om ruta, lurefeller, og tips. Høy lærefaktor for den som var ny.

Trafikklederne traff du på Sorgenfri på oppmøte på morran, og dem vart vi kjent med ja. Trivelige folk alle i hop, var du tverr kunne du få et svar tilbake, var du litt tålmodig og tok ting med godt humør løste det seg som regel med et smil.

Fantastisk tid.

Det som er undekommunisert er effekten av å snakke med noen etter en nestenulykke, eller en trafikksituasjon som var uheldig. I moderne språkdrakt heter dette debreafing. Mye benyttet i politi og brannvesen, eller ambulansepersonell. Du får snakka deg igjennom hendelsen, og satt ord på ting. Du får tilbakemeldinger på situasjoner som andre har opplevd, og som skjønner hva du snakker om, fordi noen opplever det samme som deg. Hvordan løste de dette? Hva slags løsning kom de fram til? I veldig mange tilfeller løser det opp knuter som ligger der. Den kan ikke erstatte profesjonell hjelp ved alvorlige ulykker, kontakt med psykolog eller lignende, men det er jaggu ikke langt unna. Det er læring av hverandre, av folk som har erfaring, altså erfaringsutveksling i et yrke. Like viktig nå også.

Så ble det flytting i sentrum, fra Prinsensgate til Dronningens gate. Åpna sommeren 1991. Husker den ombyggingen av dette bygget med stålprofiler innvendig for å holde elendigheten oppe, og sammenføyd så det ikke skulle rase. Her ble det kantine i andre etasje, og etterhvert kassakontor, der køa for månedskort strakte seg langt ut i gata.

Flott plass, etter 2010 kom jo Tide Buss og Trønderbilene i tillegg som aktører etter anbud i Trondheim. Tide spesielt ville ha pauseavvikling og PB mest mulig ute i hvilebuer, og på Sorgenfri, men i starten gikk mange om hverandre i sentrumskantina.

Avløsning i sentrum ble ikke tema etter anbudet i 2019 for oss i Vy Buss, vi flyttet stasjoneringssted til depot Sandmoen, pauser har vi i hvilebu Lund eller på Sandmoen kantine, og PB avvikles på hvilebuer rundt om. Enn så lenge opplever jeg kollegakontakten som bra på Sandmoen, på tross av en del spredning av møteplasser.

Framtiden ved neste anbud blir spennende. Nå snakkes det om et felles depot på området Sandmoen, blir det fremdeles to aktører i byen blir det sannsynligvis ei felles kantine på Sandmoen. Det er håpet. Felles kolleger med de samme utfordringer i trafikken, som kan møtes over en kopp kaffe, og diskutere yrket sitt, med sine trafikale opplevelser og meningsutvekslinger om problemstillinger tror jeg blir bra.

Det fremmer også tilhørigheten til et yrke som skal leve ei stund til.

Før vi blir erstattet av en Lidar, og en svart boks som er montert i førerstolen.

 Linje 44 fra Rutebilstasjonen til Rostenveien/Tiller.

Noen som husker denne ruta? Jeg sitter med et rutehefte fra 1976 der denne ruta er på kartet. Jeg kjørte denne ruta i starten ja, men hvor lenge den eksisterte er jeg usikker på, den gikk nok en del år. Jeg husker ihvertfall i 1975 at vi kjørte Johan Tillers veg og krysset E6 i området for å komme oss over til Tillersiden, altså Hårstadmarka og noen turer gikk til Flotten. De to bildene av bussen min er tatt på snuplassen på Flotten, og snuplassen var jo et vegkryss som var litt romslig.

Traseen slik det er notert i ruteheftet fra Tiller står det:

Tiller kirke-Flotten-Sandbakken-Breidablikk skole-Thonstad-E6-Holtermannsvei-Elgesetergate-Prinsens gate-Rutebilstasjonen.

Jeg legger også ved et bilde fra historisk på 1881.no fra 1977 der vi tydelig ser at Breidablikk skole og idrettsplass er oppe til venstre, og krysset fra Johan Tillers veg over E6 og over til Hårstadmarka vises godt ned til høyre i bildet.

Det var den gang da, og itte nå, som en vis mann sa. Trafikken er jo noe helt annet i dag. Jeg husker et delt skift der 2.del besto av 4 strake timesturer som gikk fra Rutebilstasjonen-Tiller, der siste tur gikk ut til Flotten. Som regel en gammel mann som var med, som bodde i området ved krysset der vi snudde. Gammel og gammel, i mitt daværende unge hode var alt over 40 år gamle. Kjøretiden var forøvrig litt mer enn en time der bussen gikk helt ut til Flotten. Legger ved et bilde av Rutebilstasjonen også, for de som husker godt.