Vegarbeid over hele byen. Hele tiden!

For den som kjører over hele byen er det litt frustrerende at det skal være så mye vegarbeid på samme tid. Dette gjør at et prosjekt aldri blir ferdig virker det som. Kongens gate er et svært prosjekt som ihvertfall tar et år til før vi ser en ende, og vi kan slippe å kjøre Sandgata utover mot Ila. Kongensgata har jo fått noen overhøvlinger oppigjennom åra, og det er ingen tvil om at nå trengs det et grunnarbeid som må gjøres så grundig at man slipper flere slike oppgraderinger som det vi opplever nå. Uansett fungerer faktisk denne omkjøringa utover mot Ila og tilbake uten alt for mye belastning på vogner og sjåfører. En strekning som oppleves som verre er Innherredsveien mellom Buran og Dalen Hageby. Bildet du ser her er fra lysreguleringa ved Buran som vi har levd med et trekvart år, med tildels svære køer i rushtida, der bussene har hopet seg opp og ventetiden ble tilsvarende heftig. En morra på senhøsten i fjor tok det 7 minutter å komme seg fra Thomas von Westens gate ned til Buran-krysset, riktignok med en lysfeil som oppsto der og da. Etter at de fikk reparert lysfeilen gikk ventetiden ned noen minutter. Dette styret med lyset varte i flere måneder, med venting på motgående trafikk, du kom det ikke over på første grønnbølge og måtte vente på neste grønt lys, i tillegg se på privatbiler som kjørte helt igjennom selv om det var forbudt for andre enn de fastboende. At privatbiler gir blanke faen i kjøremønster, påbudt kjøreretning og kollektivfelt igjennom byen er ikke et ukjent fenomen, det ser vi hele tida.

Det andre bildet er fra 1979, ved Rosendal. Rene idyllen, inkl.trikken!

Holdeplasser flyttes hele tida på nevnte strekning, nå er lysreguleringa borte, men noen av de nye metro-holdeplassene er ennå ikke ferdig så vi må vente på motgående trafikk her og der ved sperringene innover mot Saxenborg Alle og vice versa mot Buran. Arbeid på selve holdeplassene som bygges om har vært fraværende i lange perioder utover vinteren, sikkert i sammenheng med kulde, og mannskapsmangel, hva vet jeg. Regner med at det er stort press på maskiner og arbeidsfolk, og da gir resultatet seg sjøl: Periodevis stans i arbeidet, med tilhørende frustrasjon for sjåfører og passasjerer. Det tar jo lenger tid å komme seg igjennom også, og forsinkelser oppstår. Nok kjøretid er jo noe som vi er opptatt av i rutesammenheng, vi skal jo helst få komme seg inn på do i en eller annen ende, og det kan virkelig være problematisk, ihvertfall i rushtida.

Vegarbeid rundt om i byen er ikke ukjent for oss som har holdt på ei stund, Ranheimsvegen fra Grilstadfjæra og utover mot kirka var en svær utbygging, sløyfa på linje 4 fra Jarleveien til City Lade etter Håkon Magnussons gate til Domus Lade som det het den gangen. Strekningen var en skikkelig utfordring for sjåfører og ikke minst vognmatriell. En krøttersti, det rista og skramla, pukk og stein med grushauger både her og der, og vi manøvrerte med tunga rett i munnen, og et stivt blikk. En tidligere utbygging står også i minnet, Innherredsvegen fra Strandveien og utover mot Buran, der vi kjørte opp Nonnegata og Nedre Møllenberg bortover. Eller var det Kirkegata? Noen som husker? 

Viktig med kantine.

Viktigheten av en felles kantine er underkommunisert. Da jeg begynte her i 1975 var det kantine i Prinsensgate, andre etasje. Vi var Trondheim Trafikkselskap, pauser og avløsning i byen på mange skift, og du fikk kjøpt middag ihvertfall fram til kl.2000 på kvelden. Pauser var det også på kantina på Sorgenfri, alle tilhørte ett selskap, og om ikke alle kjente hverandre, så var det ikke langt ifra. Lurte du på noe var det bare å spørre trafikkleder eller en kollega, bestandig noen visste om ruta, lurefeller, og tips. Høy lærefaktor for den som var ny.

Trafikklederne traff du på Sorgenfri på oppmøte på morran, og dem vart vi kjent med ja. Trivelige folk alle i hop, var du tverr kunne du få et svar tilbake, var du litt tålmodig og tok ting med godt humør løste det seg som regel med et smil.

Fantastisk tid.

Det som er undekommunisert er effekten av å snakke med noen etter en nestenulykke, eller en trafikksituasjon som var uheldig. I moderne språkdrakt heter dette debreafing. Mye benyttet i politi og brannvesen, eller ambulansepersonell. Du får snakka deg igjennom hendelsen, og satt ord på ting. Du får tilbakemeldinger på situasjoner som andre har opplevd, og som skjønner hva du snakker om, fordi noen opplever det samme som deg. Hvordan løste de dette? Hva slags løsning kom de fram til? I veldig mange tilfeller løser det opp knuter som ligger der. Den kan ikke erstatte profesjonell hjelp ved alvorlige ulykker, kontakt med psykolog eller lignende, men det er jaggu ikke langt unna. Det er læring av hverandre, av folk som har erfaring, altså erfaringsutveksling i et yrke. Like viktig nå også.

Så ble det flytting i sentrum, fra Prinsensgate til Dronningens gate. Åpna sommeren 1991. Husker den ombyggingen av dette bygget med stålprofiler innvendig for å holde elendigheten oppe, og sammenføyd så det ikke skulle rase. Her ble det kantine i andre etasje, og etterhvert kassakontor, der køa for månedskort strakte seg langt ut i gata.

Flott plass, etter 2010 kom jo Tide Buss og Trønderbilene i tillegg som aktører etter anbud i Trondheim. Tide spesielt ville ha pauseavvikling og PB mest mulig ute i hvilebuer, og på Sorgenfri, men i starten gikk mange om hverandre i sentrumskantina.

Avløsning i sentrum ble ikke tema etter anbudet i 2019 for oss i Vy Buss, vi flyttet stasjoneringssted til depot Sandmoen, pauser har vi i hvilebu Lund eller på Sandmoen kantine, og PB avvikles på hvilebuer rundt om. Enn så lenge opplever jeg kollegakontakten som bra på Sandmoen, på tross av en del spredning av møteplasser.

Framtiden ved neste anbud blir spennende. Nå snakkes det om et felles depot på området Sandmoen, blir det fremdeles to aktører i byen blir det sannsynligvis ei felles kantine på Sandmoen. Det er håpet. Felles kolleger med de samme utfordringer i trafikken, som kan møtes over en kopp kaffe, og diskutere yrket sitt, med sine trafikale opplevelser og meningsutvekslinger om problemstillinger tror jeg blir bra.

Det fremmer også tilhørigheten til et yrke som skal leve ei stund til.

Før vi blir erstattet av en Lidar, og en svart boks som er montert i førerstolen.

 Linje 44 fra Rutebilstasjonen til Rostenveien/Tiller.

Noen som husker denne ruta? Jeg sitter med et rutehefte fra 1976 der denne ruta er på kartet. Jeg kjørte denne ruta i starten ja, men hvor lenge den eksisterte er jeg usikker på, den gikk nok en del år. Jeg husker ihvertfall i 1975 at vi kjørte Johan Tillers veg og krysset E6 i området for å komme oss over til Tillersiden, altså Hårstadmarka og noen turer gikk til Flotten. De to bildene av bussen min er tatt på snuplassen på Flotten, og snuplassen var jo et vegkryss som var litt romslig.

Traseen slik det er notert i ruteheftet fra Tiller står det:

Tiller kirke-Flotten-Sandbakken-Breidablikk skole-Thonstad-E6-Holtermannsvei-Elgesetergate-Prinsens gate-Rutebilstasjonen.

Jeg legger også ved et bilde fra historisk på 1881.no fra 1977 der vi tydelig ser at Breidablikk skole og idrettsplass er oppe til venstre, og krysset fra Johan Tillers veg over E6 og over til Hårstadmarka vises godt ned til høyre i bildet.

Det var den gang da, og itte nå, som en vis mann sa. Trafikken er jo noe helt annet i dag. Jeg husker et delt skift der 2.del besto av 4 strake timesturer som gikk fra Rutebilstasjonen-Tiller, der siste tur gikk ut til Flotten. Som regel en gammel mann som var med, som bodde i området ved krysset der vi snudde. Gammel og gammel, i mitt daværende unge hode var alt over 40 år gamle. Kjøretiden var forøvrig litt mer enn en time der bussen gikk helt ut til Flotten. Legger ved et bilde av Rutebilstasjonen også, for de som husker godt.

 Linje 10 Skistua

Her på onsdag 4.mars fikk jeg en tur helt opp til Skistua, nåværende linje 18, ei skikkelig langrute har blitt. Linja starter enten i Sjetnemarka eller på City Syd, innom Okstad og Kroppanmarka, Hornebergveien, Klæbuveien ned forbi Lerkendal og innom sentrum, utover Kongensgata og Vestoppfarten opp til Ferista, der Atb har satt opp hvilebu til oss slitne sjåfører.

Enkelte avganger går helt opp til Skistua, i gamle dager linje 10 som starta i Dr.gt. I påsketider og med finvær var det ei populær rute, og med fullparkert Fjellsetervei var det virkelig en prøvelse å komme seg helt opp, for ikke å snakke om å få snudd doningen. Selve Skistua er jo selve turmålet for mange, utgangspunkt for turer i området, mot Elgsethytta, eller mot Storheia, til fots eller på ski.

Da jeg starta karrieren min på bruket på Sorgenfri i 1975 gikk det gearvogner, og ved vanskelig føre utpå vinteren var det kjettinger som dugde. Den vogna du ser bilde av her er en Scania Vabis, bygd på Berg Karosseri, med internnummer 136. Var ny i juli 1963, og avregistrert i august 1977, så langt jeg har funnet ut.

Jeg fikk kjørt denne ja. Typen hette Scania BF 7661. Sist onsdag var det fullt av unger ved Henriksåsen, tydeligvis en eller flere skoleklasser på ski. Ikke så alt for godt vær, men skigleden var stor. De hadde fått skyss tidligere, og henting var på gang, for jeg traff et par busser på tur oppover da jeg kjørte ned og skulle starte ny tur på Ferista. Dette var rundt halv tre-tida på ettermiddagen. Det er jo masse historie i området, dette er jo bymarka vår, og på tur oppover passerer vi bla Fjellsæter kapell, Kampervollen, der vi hadde Fjeldsæter sanatorium som ble etablert i 1899. Senere ble Fjeldsæter Turisthotell etablert i samme bygning. Bildet er fra tidlig 1900-tall. Foto: Mittet. Nasjonalbiblioteket bildesamling. Brant vel ned like etter krigen. Fjellsæter kapell ble etablert i 1933. Hadde en del kjøring opp til Skistua i helger, og jeg husker godt at jeg fikk med meg Inge Nesheim på opplæring opp dit i 1975. Bymarka vår er forøvrig verdt et besøk, Lavollen foreksempel er et yndet utfartsted for små og store på sommers tid. Gode buss-minner når jeg nå snart skal takke av.