Gamlekara er gode å ha.

Utdanning og vedlikehold av gamle sjåfører.

Kunnskap om traseer og lokale kjøreforhold er viktig for en sjåfør. Om vinteren er det en masse såkalte lure plasser som er viktig å ha i bakhodet når glatta er som verst. En buss som veier over ti tonn tom er ikke det samme som å hanskes med en privatbil i glatte og bratte partier. Bremsestrekning blir lengre, krappe svingbevegelser i ulike kryss og rundkjøringer krever kjennskap til utformingen av akkurat det krysset eller rundkjøringa, helling av vegbane i ei rundkjøring for eksempel kan være avgjørende om du havner i geografien eller ikke, avhengig av fart og bevegelse.

Dette er noe vi sjåfører i denne byen har lang erfaring med, og det tar tid å bli godt kjent!

Vel så viktig er kjennskap til ulike områder av byen, hvilken trase går ruta, og hvor holdeplassene ligger.

Grunnet anbud som stykket opp hele ruteområdet i tre, læres det opp nye sjåfører i de ulike selskaper med kjennskap bare til det området de betjener. Dette er synd, fordi ukjente passasjerer har et stort informasjonsbehov når de prøver å orientere seg.

Det kreves kjennskap til mange steder i byen igjennom en arbeidsdag når folk spør og graver om bensinstasjoner, kjøpesentra, offentlige etater og adresser når de endelig har kommet seg inn på en buss.

Det er sjåføren som er og blir den som må komme med løsningen, det hjelper ikke med alskens ruteoppslag i uværsskurene, eller mer eller mindre prangende trykksaker og rutehefter, det ene året var den grønn, det andre året rødt. Sjåførens kunnskap og erfaring om hvor de ulike bussene kjører, og hvilke holdeplasser ligger hvor, er meget viktig for de vi kaller kunder.

Seniorpolitikk er et moteord for tida. Noen bedrifter slår seg for brystet og påberoper seg ordninger for seniorer. I bussbransjen er det også tilløp til det en kan kalle seniorordning, men i begrenset grad. Noen har ordning med 70-80 prosent arbeid for 100% lønn for de over 62. Dette for å beholde dem i systemet, og utnytte deres kompetanse. Andre går delvis uføre, og tilsettes på prosentstilling.

Selskapene kunne gjort mer for å beholde sjåførene slik at de kan kjøre full tid lenger. Det kunne de gjøre ved bedre kjøretider, og bedre turnuser, og bedre lønnsforhold. Anbudskjøret med trusselen om vinn eller forsvinn presser selskaper til å skvise sitronen til siste dråpe for å vinne anbudet. Dette gjør arbeidstidsordninger og miljø vanskeligere. Når fylkeskommunen vektlegger prisfaktor så høyt som de gjør og bruker anbudsutsettelse som instrument går det utover noe, nemlig forholdene for sjåføren.

Det vil i sin tur gå utover rekrutteringen. Nå snakkes det om å sette 18-åringer bak rattet, riktignok som lærling, der han ikke skal håndtere bussen alene i lærlingetiden.

Faren med dette er at dette kan misbrukes, slik vi har sett det i restaurantbransjen. Der i gården er det eksempler på kokkelærlinger med fullt ansvar for driften på kjøkkenet uten en faglært kokk tilstede. Det vil bli veldig fristende å sette en lærling på plass bak rattet, med beskjed om å kjøre turen uten den andre sjåføren følger med på vogna slik man skal. Mangelen på sjåfører er reell i Norge, det utdannes og tilsettes alt for lite antall i forhold til behovet, og vi ser selskaper som sliter med å få det til å gå rundt.

Som mangeårig sjåfør ser jeg ikke for meg en 18-åring bak rattet på en full buss som en tilfredstillende løsning verken for passasjerer eller selskapet uansett hva samferdselsminister Kleppa eller andre forståsegpåere mener!