tirsdag 4. februar 2014

Superbuss igjennom byen.

Superbuss i Trondheim?
Våre kjære politikere har hatt store vyer om superbuss i Trondheim. Det har vært litt fram og tilbake om hva uttrykket innebærer, men man ser for seg busser med stor kapasitet, gjerne leddvogn på egen trase som vil gå uten annen trafikk i samme gata. Framtidsrettede tegninger er lansert av arkitekter, luftige og miljøgrønne ideer fra storbymiljø hvor en kan drømme seg bort og se for seg framtida i en lykkerus. En rus der ingen forurensning og utslipp finnes i bygatene, og der mennesker går og nyter godværet med grønne store trær langs traseene, og der ingen kø eller kaos hersker. Brede boulevarder og blå himmel tegnes inn, og sammen med syklister og glade passasjerer som går inn og ut av kollektive transportmidler blir dette til et slags uvirkelig luftslott som overgår eventyret om Askepott. Hun reiste som kjent til ball på slottet i en overdådig vogn trukket av to hester, med en tjener foran ved tømmene og en bak.
Askepott fikk sin prins. I motsetning til drømmende politikere som blir tatt ned på jorda igjen av Statens Vegvesen og andre faginstanser som ser på saken med realisme. Til og med AtB er lunken til forslaget om midtstilt superbusstrase igjennom byen med lange busser på rekke og rad som går kontinuerlig.
Det er på sin plass å få litt realisme inn i debatten. Vi som har holdt på noen år kan bidra med litt kunnskap hvis vi får slippe til, men det er vel tvilsomt om våre dyrekjøpte erfaringer får særlig innvirkning på utbygginga som må komme.
Men jeg prøver likevel med noen tanker om praktiske spørsmål som dukker opp. I første omgang har jeg oppfattet det som at en slik midtstilt superbusstrase skal gå i Elgesetergata og i Innherredsveien. Dette vil gå knirkefritt det hvis alt går på minuttet, ingen snøføre og blankis, eller forsinkelser oppstår før vogna kommer inn i traseen, og at alle passasjerer får plass. Dessuten en ting til: Hvis ingen tekniske feil oppstår med vognmatriellet.
Allerede her skjønner alle vi som har kjørt noen år at ting kommer til å skjære seg. Ta en enkel ting som dører som går opp og igjen. Er det noe som henger seg opp i dette dørsystemet kommer vi ikke oss av flekken. Bremsene henger seg på og der står vi, så enkelt og så genialt! Dette skjedde meg på en 15 meters boggibuss midt i Prinsenkrysset bussterminal for et par uker siden, og det tok meg 5 minutter å komme meg ut av holdeplassen. I gamle dager hadde vi en bryter som hette dørkretsbryter, den koblet ut dører og bremser slik at vi kunne komme oss ut av vegen i det minste. Men nei, det ble for enkelt på nye busser! Står vi, så står vi! Det er så en kan gråte. Finnes det ingen praktikere blant bussbyggere, eller arkitekter for den saks skyld? Men arkitektene tegner vel bare det de får beskjed om av politikerne i denne drømmeverden av superbusser. Når vi kjører ut av den nye bussterminalen i Prinsenkrysset på tur mot Munkegata er det forresten ikke mye som minner om superbusstrase, med ei trang Dronningensgate som må forseres før en når neste holdeplass. Her har ikke planleggerne fått med seg at ting må henge i hop for at det skal fungere. Bare se hvordan en lang boggibuss på 15 meter må stille seg opp for å komme igjennom gateløpet på tur fra Prinsenkrysset! Sammen med annen biltrafikk. Og forgjengere på tur over, på rødt lys. Imellom busser i alle retninger for å nå akkurat sin buss som selvfølgelig kom brått på. Det gjør de jo alltid.
Men nå ser det ut som at Statens Vegvesen får stoppet de luftige planer om midtstilt superbusstrase. Kanskje noe av de kollektive planer i denne byen kan komme seg ned på et praktisk nivå der det hører hjemme.